Saturday, March 20, 2010
Hallo!
No er endå ei veke snart ferdig og det er ikkje lenge igjen i praksis. Sist helg kosa vi og fysioane oss på eit flott hotell ved stranda utanfor Dar es Salaam. Etter snart 3 månadar med svært primitive levekår fann vi ut at vi fortente dette. Vi åt skikkeleg frukost for første gong på heile opphaldet med ein flott buffet. Vi trengte ikkje mat før til kvelden igjen! Vi låg i kvar vår solstol og kjølte oss av i det indiske hav. Sundagen gjekk vi på marknad i Mwenge der vi fekk kjøpt oss masker, lysestakar og alt mogleg anna suvenirar. Vi møtte også Issa (som hjalp oss første veka i Dar) før vi måtte på bussen attende til kvardagen.
Måndag blir vi servert ris og bønner og vi er verkeleg attende til kvardagen. Vi snakkar om kor mange måltid vi har ete med ris og bønner her nede. Det er faktisk ganske mange. Vi syns utruleg synd i oss og har vatn i munnen medan vi ventar på brunosten og leverposteien som kjem med fly i morgon.
Elles har denne veka vore ganske keisam. Renate fekk makk i systemet og måtte på ein hestekur av medisin. Miriam har hatt malaria igjen og brukt dagane på rommet. Jammen lei dei styggule veggane her. Og sidan vi har ete omtrent det same heile tida her nede var det jo då ein sjans for at Miriam også har makk, og kom seg til legen igjen. Kompis på legekontoret der no. Miriam måtte også på hestekur og fekk i tillegg utlevert ei mengde med multivitamin. Bra nokon har skjønt ein ikkje kan leve på denne fattige kosten her!
På fredag er det Zanzibar!
Måndag blir vi servert ris og bønner og vi er verkeleg attende til kvardagen. Vi snakkar om kor mange måltid vi har ete med ris og bønner her nede. Det er faktisk ganske mange. Vi syns utruleg synd i oss og har vatn i munnen medan vi ventar på brunosten og leverposteien som kjem med fly i morgon.
Elles har denne veka vore ganske keisam. Renate fekk makk i systemet og måtte på ein hestekur av medisin. Miriam har hatt malaria igjen og brukt dagane på rommet. Jammen lei dei styggule veggane her. Og sidan vi har ete omtrent det same heile tida her nede var det jo då ein sjans for at Miriam også har makk, og kom seg til legen igjen. Kompis på legekontoret der no. Miriam måtte også på hestekur og fekk i tillegg utlevert ei mengde med multivitamin. Bra nokon har skjønt ein ikkje kan leve på denne fattige kosten her!
På fredag er det Zanzibar!
Wednesday, March 10, 2010
naermar seg heimreise:)
Det er ikkje skjedd så mykje nytt her med oss. Vi et framleis bønner og ris, og vi er redd vi har manglar på vitamin og mineral. Fredag var vi på fysioterapiavdelinga og det var veldig kjekt. Dagane går og vi merkar at det ikkje er lenge til vi skal heim igjen. Vi har 2 veker igjen til vi reiser til Zanzibar og 3 veker til vi er heime igjen i Noreg. Om 1 ½ veke kjem Idun og Gunnar på besøk så det ser vi fram til. Dei skal vere her i nokre dagar før vi reiser ilag til Zanzibar. Dei skal ta med brunost og leverpostei, og vi gler oss noko heilt ekstremt.
I helga har vi berre slakka og vore ein tur på hotellet for å bade. Vi forstår oss ikkje heilt på restauranten der. Sist gong når vi ville ha bananmilkshake hadde dei det ikkje. Vi fekk i staden for servert vaniljemilkshake, men vi fekk banan på fruktfatet vårt så dei kunne jo tydelegvis lage bananmilkshake også. Denne gongen ville vi ha oss is. Renate ville ha jordbær og sjokolade, Miriam berre sjokolade. Kelneren kom attende og sa at Miriam ikkje kunne få sjokolade, men at ho kunne få sjokolade og jordbær. Så vi kunne få jordbær og sjokolade, men ikkje berre sjokolade? Ja! Etter ei god stund kom kelneren attende, og hadde vel sjølv forstått at det var litt rart, og fortalde at vi berre kunne få jordbær. Miriam ville då ikkje ha is. Renate fekk sin 1 time seinare.
I går hadde vi telefonsamtale med Peter Magnus, læraren vår heime i Noreg. Vi hadde sjølvsagt mykje å fortelje etter 2 månadar sidan sist. Etter at vi begge hadde snakka vel og lenge, og øyra var varme måtte Peter Magnus avbryte Renate og han sa at ”han var berre ein mann. Han starta å miste konsentrasjonen”. Forståeleg nok når vi såg vi hadde snakka i 1 ½ time. Vi får snakke meir når vi kjem heim.
I dag har vi vore og besøkt ein barneheim og ein gamleheim her i byen. Kjekt å sjå litt korleis andre senter her er. I kveld skal vi sta å ete indisk på New Green Restaurant ilag med Ingrid og Eivor, og vi gler oss til garlic naan som fall slik i smak sist gong. I morgon etter jobb reiser vi inn til Dar es Salaam for å tilbringe helga på stranda. Skal bli godt å slappe av litt! Sneiks!
I helga har vi berre slakka og vore ein tur på hotellet for å bade. Vi forstår oss ikkje heilt på restauranten der. Sist gong når vi ville ha bananmilkshake hadde dei det ikkje. Vi fekk i staden for servert vaniljemilkshake, men vi fekk banan på fruktfatet vårt så dei kunne jo tydelegvis lage bananmilkshake også. Denne gongen ville vi ha oss is. Renate ville ha jordbær og sjokolade, Miriam berre sjokolade. Kelneren kom attende og sa at Miriam ikkje kunne få sjokolade, men at ho kunne få sjokolade og jordbær. Så vi kunne få jordbær og sjokolade, men ikkje berre sjokolade? Ja! Etter ei god stund kom kelneren attende, og hadde vel sjølv forstått at det var litt rart, og fortalde at vi berre kunne få jordbær. Miriam ville då ikkje ha is. Renate fekk sin 1 time seinare.
I går hadde vi telefonsamtale med Peter Magnus, læraren vår heime i Noreg. Vi hadde sjølvsagt mykje å fortelje etter 2 månadar sidan sist. Etter at vi begge hadde snakka vel og lenge, og øyra var varme måtte Peter Magnus avbryte Renate og han sa at ”han var berre ein mann. Han starta å miste konsentrasjonen”. Forståeleg nok når vi såg vi hadde snakka i 1 ½ time. Vi får snakke meir når vi kjem heim.
I dag har vi vore og besøkt ein barneheim og ein gamleheim her i byen. Kjekt å sjå litt korleis andre senter her er. I kveld skal vi sta å ete indisk på New Green Restaurant ilag med Ingrid og Eivor, og vi gler oss til garlic naan som fall slik i smak sist gong. I morgon etter jobb reiser vi inn til Dar es Salaam for å tilbringe helga på stranda. Skal bli godt å slappe av litt! Sneiks!
Wednesday, March 3, 2010
Habari!
Sidan sist har det skjedd litt av kvart. Måndag i sist veke skulle vi eigentleg vere på dagsenteret, men fekk beskjed når vi kom om morgonen at vi skulle på Mikese Farm for å hjelpe til der. Det er eit av prosjekta til Amani der ungdommar jobbar på ein gard. Der skulle vi hjelpe å så mais i lag med mange andre som vart med i frå senteret. Sola steikte og det var varmt. Så spennande var det heller ikkje, men det var kjekt å sjå korleis dei andre prosjekta til Amani fungerer.
Tysdag hadde også Miriam bursdag og vi skulle ut å ete middag ilag med fysioane. Vi gjekk på Mama Pierinas og kosa oss. Godt med noko anna mat av og til… :)
Vi har vore på nokre heimebesøk igjen etter ei lang stund sidan sist. Vi har besøkt 2 jenter vi har fått ansvar for å følgje opp. Vi jobbar med alt i frå mennesker med utviklingshemming,funksjonshemming,psykiatrisk tileggsdiagnose, sansestimulering, fysioterapi øvingar og holdningar hos føresette og i samfunnet. Vi får vere innom ein del ulike emne her og slik er det godt utbyte i forhold til utdanninga vår. Det har vore hardt å sjå korleis nokon bur rundt om her og standarden kan variere mykje.
Fredag pakka vi sekken for å ta to dagar i Mvomero. Fredag skulle vi gå på fjelltur for å ligge i telt til dagen etterpå. Vi blei fortalt at turen gjekk om lag 1 ½ time og 1 time ned igjen. Jaja, vi brukte 3 ½ time og det var ein hard tur. I ettertid fekk vi vete at det var lokalfolket som brukte så kort tid, og at 3 timar var heilt vanleg. Veit ikkje om vi hadde reist i første omgang om vi hadde vist om dette på førehand. Vi hadde fleire liter vatn i sekkane våre og vi hadde ilt i skuldra før vi starta å gå. Første delen var grei og vi gjekk i behageleg tempo. Siste halve var bratt og sola steikte. Vi var veldig slitne når vi kom på toppen etter å ikkje ete på 7 timar utanom ei banan vi fekk kjøpt av ein forbipasserande. Lunsjen måtte lagast og var servert 2 timar seinare. Skjønar ikkje korleis folka her held ut med desse måltida sine. Vi spør om dei ikkje er svoltne og får eit svar som ”no, I drink tea in the morning and then I am fine”. Når vi drikk te om morgonen slik som dei må vi berre på do! Det var kjempe flott og idyllisk og det vart plutseleg verdt det harde arbeidet med å komme oss opp. Miriam tissa i eit hol i bakken. Teltet vart slått opp på flata og det var hardt underlag. Knallhardt! Vi hadde berre kvar sin simpel lakenpose og det var ikkje mykje til madrass. Vi kunne ikkje ligge på sida for då skreik hofta. Vi fekk oss likevel nokre timar søvn etter ein hard dag.
Laurdag var vi klare til å komme oss ned igjen og for å besøke tradisjonell healer og masaiane. Hjå den tradisjonelle healeren fekk vi sjå korleis han kurerte ulike sjukdommar. Vi tenkte det kunne vere interessant å sjå sidan veldig mange her trur på dette. På masaimarknaden kjøpte vi oss litt ting i bodene og såg oss litt rundt. På vegen heim smakte vi ugali for første gong på opphaldet. Vi kjem ikkje til å ete det igjen. Smakar rett og slett absolutt ingenting! Skjønar at dette er mat som dei et for å overleve og ikkje fordi det er godt. Når vi kom attende til senteret var vi trøytte og veldig glad for at det var framleis ein fridag igjen før helga var over.
Elles går det no bra her. Sundag var vi på Dragonaires med fysioane for å ete pizza. Kjempe godt! Det er kome ei amerikansk dame her som ikkje er redd for å sei noko. Ho har klaga på maten og plutseleg har vi fått chapati, poteter, banan og ny gryte. Lurer på om det kjem til å vare, eller om det tek slutt når ho reiser igjen på torsdag. Skulle ynskje ho vart lenger…
Tysdag hadde også Miriam bursdag og vi skulle ut å ete middag ilag med fysioane. Vi gjekk på Mama Pierinas og kosa oss. Godt med noko anna mat av og til… :)
Vi har vore på nokre heimebesøk igjen etter ei lang stund sidan sist. Vi har besøkt 2 jenter vi har fått ansvar for å følgje opp. Vi jobbar med alt i frå mennesker med utviklingshemming,funksjonshemming,psykiatrisk tileggsdiagnose, sansestimulering, fysioterapi øvingar og holdningar hos føresette og i samfunnet. Vi får vere innom ein del ulike emne her og slik er det godt utbyte i forhold til utdanninga vår. Det har vore hardt å sjå korleis nokon bur rundt om her og standarden kan variere mykje.
Fredag pakka vi sekken for å ta to dagar i Mvomero. Fredag skulle vi gå på fjelltur for å ligge i telt til dagen etterpå. Vi blei fortalt at turen gjekk om lag 1 ½ time og 1 time ned igjen. Jaja, vi brukte 3 ½ time og det var ein hard tur. I ettertid fekk vi vete at det var lokalfolket som brukte så kort tid, og at 3 timar var heilt vanleg. Veit ikkje om vi hadde reist i første omgang om vi hadde vist om dette på førehand. Vi hadde fleire liter vatn i sekkane våre og vi hadde ilt i skuldra før vi starta å gå. Første delen var grei og vi gjekk i behageleg tempo. Siste halve var bratt og sola steikte. Vi var veldig slitne når vi kom på toppen etter å ikkje ete på 7 timar utanom ei banan vi fekk kjøpt av ein forbipasserande. Lunsjen måtte lagast og var servert 2 timar seinare. Skjønar ikkje korleis folka her held ut med desse måltida sine. Vi spør om dei ikkje er svoltne og får eit svar som ”no, I drink tea in the morning and then I am fine”. Når vi drikk te om morgonen slik som dei må vi berre på do! Det var kjempe flott og idyllisk og det vart plutseleg verdt det harde arbeidet med å komme oss opp. Miriam tissa i eit hol i bakken. Teltet vart slått opp på flata og det var hardt underlag. Knallhardt! Vi hadde berre kvar sin simpel lakenpose og det var ikkje mykje til madrass. Vi kunne ikkje ligge på sida for då skreik hofta. Vi fekk oss likevel nokre timar søvn etter ein hard dag.
Laurdag var vi klare til å komme oss ned igjen og for å besøke tradisjonell healer og masaiane. Hjå den tradisjonelle healeren fekk vi sjå korleis han kurerte ulike sjukdommar. Vi tenkte det kunne vere interessant å sjå sidan veldig mange her trur på dette. På masaimarknaden kjøpte vi oss litt ting i bodene og såg oss litt rundt. På vegen heim smakte vi ugali for første gong på opphaldet. Vi kjem ikkje til å ete det igjen. Smakar rett og slett absolutt ingenting! Skjønar at dette er mat som dei et for å overleve og ikkje fordi det er godt. Når vi kom attende til senteret var vi trøytte og veldig glad for at det var framleis ein fridag igjen før helga var over.
Elles går det no bra her. Sundag var vi på Dragonaires med fysioane for å ete pizza. Kjempe godt! Det er kome ei amerikansk dame her som ikkje er redd for å sei noko. Ho har klaga på maten og plutseleg har vi fått chapati, poteter, banan og ny gryte. Lurer på om det kjem til å vare, eller om det tek slutt når ho reiser igjen på torsdag. Skulle ynskje ho vart lenger…
Saturday, February 20, 2010
Malaria og styggedom
Sundag var vi på Saba Saba, som er den store sundagsmarknaden her i byn. Miriam som ikkje prutar og tek alt for god fisk gjorde eit kupp. Ho ville ha ei korg og mannen sa 5000. Miriam ville ikkje gje meir enn 3000 og då sa mannen ”Okey, 2000”. ”Herregud” tenkte ho og kjøpte den. Renate kjøpte seg like så godt ei ho også.
Denne veka gjekk ikkje heilt etter planen. Natt til tysdag vart Renate sjuk og når morgonen kom fekk vi beskjed om å komme oss på sjukehuset for å sjekke oss for malaria. Vi fekk vel beskjed om det sist veke også når Miriam var sjuk, men treige som vi er blei det slik. Resultata kom og vi fekk begge påvist malaria. Miriam med to parasittar og Renate med sine 3. Vi fekk medisin og vi fekk beskjed om å kvile. Renate fekk i tillegg nokre medisinar for magen, der blant anna nokre drops som ser skumle ut. Dei er så knall rosa som absolutt mogleg på størrelse med ein mentos. Dei smakar visst ei blanding av mose og mygl, og blir no kalla helvetesdropsa. Dei er vanskelege å svelgje og litt brekningar må til. Å halde pusten og litt chips på slutten hjelp visst litt. Miriam som ikkje følte seg dårleg til tross for malaria tok medisinen som ho hadde fått beskjed om og kjeda seg i hel på rommet. Ut på kvelden blei ho slappare og det var visst normalt å bli dårleg etter å ha teke medisinen, for då skal malariaen ut av kroppen.
Det har vore nokre utruleg treige dagar på rommet, men fredag var vi klare for fit igjen. Då skulle vi vere med på fysioterapiavdelinga, og dette er noko vi har sett fram til lenge. Vi fekk vere med på alt og vi fekk prøve oss på det meste. Vi fekk god kontakt med både ungane og foreldra, og vi hadde det veldig kjekt. Vi skal vere der igjen om to veker og det gler vi oss til.
Etter jobb på fredag var vi drit lei veggane på senteret og vi bestemte oss for å ta oss ein tur til byn. Der hamstra Renate inn chips for resten av opphaldet og Miriam spanderte på seg ein halvsmelta sjokolade. Etterpå reiste vi på Mama Pierinas for å ha eit festmåltid. Herregud, ris og bønner er kjipt. Til forrett bestilte vi oss oliven, tomat, ost og salami. Nam! Etterpå kosa vi oss med moussaka og peparbiff og livet var flott. Vi rulla ut av restauranten og kneip til oss ein taxi heim for 3000 sjølv om han ville ha 4000. Miriam er jo blitt ein resar i pruting.
Når vi kom attende til senteret skulle det vere avskjedfest for dei engelske som skulle reise neste dag. Då hadde ungdommane på senteret laga til dans og musikk og vi kosa oss. Veldig kjekt og skikkeleg afrikansk stemning.
I kveld skal vi på Dragonaires for å kose oss. Neste veke håpar vi å få tatt igjen litt av det som ikkje vart gjort denne veka. Vi har eit håp om at vi får tatt igjen besøka på barneheimen og gamleheimen som ikkje vart denne veka. Om fem veker skal vi på Zanzibar. Om 42 dagar får Miriam sjå Hjalmar igjen.
Sunday, February 14, 2010
Hei hei!
Onsdag var vi ute og åt med jentene ifrå fysioen. Då prøvde vi ein ny restaurant som heitte New Green Restaurant. Den såg ganske shabby ut i frå utsida, men sidan den var anbefalt både i Lonely Planet og på veggen fann vi ut at vi måtte prøve den. Vi kom akkurat når det opna og vi fekk kjensla av å komme før dei tilsette. Lokalet var heilt tomt og vi lurte på om vi skulle gå ein annan plass. Vi tok likevel sjansen og vi fekk servert heilt fantastisk god indisk mat. Der skal vi gå igjen!
Torsdag var Miriam sjuk. Då var det sjølvsagt budsjettmøte og Renate kunne gå medan Miriam måtte ligge å glo i veggen på rommet. Fredag var det endeleg eit møte som vi begge fekk delta på. Det meste føregjekk på swahili, men vi fekk likevel med oss ein del. Vi tok opp ei sak og vi fekk ansvar for å ta kontakt med fysioterapeuten og følgje det opp. Kjekt å få noko konkret å jobbe med. Ettersom det er systempraksis vi eigentleg skal ha, er det kjekt å endeleg få litt smaken på dette.
Laurdag låg vi berre å slakka ved bassengkanten heile dagen. Fantastisk med ein dag fri utan noko på programmet. Når vi kom ville vi bestille sjokolade- og bananmilkshake og frukt. Om lag 15 minutt etter at vi bestilte fekk vi beskjed om at vi berre kunne få vanilje eller jordbærmilkshake. Vi var litt skuffa men sa det var greitt. Når vaniljemilkshaken kom fekk vi også ein tallerk med frukt, inkludert banan. Kvifor kunne vi ikkje få bananmilkshake då? Arg! Seinare bestilte vi oss peparbiff til middag, noko vi hadde sett fram til heile veka. Om vi ser vekk i frå at den var litt ”lunken” kan vi vel sei at smaken var svært god.
Neste veke skal vi ha ein dag hjå fysioterapeuten på Amani. Vi har fått inntrykk av at han har ei stor rolle her på senteret og vi gler oss til å jobbe med han. Vi skal også besøke ein barneheim og ein gamleheim der vi har høyrt at songen ”eg gjekk ein tur på stien” slår godt an ettersom ”kuku” her betyr høne.
Vi er no halvvegs i praksisperioden og vi tykkjer tida har gått fort. Heimlengselen kjem likevel fram av og til, og det kan kjennast som det er ekstremt sidan vi reiste ifrå Bergen og minusgrader.
Torsdag var Miriam sjuk. Då var det sjølvsagt budsjettmøte og Renate kunne gå medan Miriam måtte ligge å glo i veggen på rommet. Fredag var det endeleg eit møte som vi begge fekk delta på. Det meste føregjekk på swahili, men vi fekk likevel med oss ein del. Vi tok opp ei sak og vi fekk ansvar for å ta kontakt med fysioterapeuten og følgje det opp. Kjekt å få noko konkret å jobbe med. Ettersom det er systempraksis vi eigentleg skal ha, er det kjekt å endeleg få litt smaken på dette.
Laurdag låg vi berre å slakka ved bassengkanten heile dagen. Fantastisk med ein dag fri utan noko på programmet. Når vi kom ville vi bestille sjokolade- og bananmilkshake og frukt. Om lag 15 minutt etter at vi bestilte fekk vi beskjed om at vi berre kunne få vanilje eller jordbærmilkshake. Vi var litt skuffa men sa det var greitt. Når vaniljemilkshaken kom fekk vi også ein tallerk med frukt, inkludert banan. Kvifor kunne vi ikkje få bananmilkshake då? Arg! Seinare bestilte vi oss peparbiff til middag, noko vi hadde sett fram til heile veka. Om vi ser vekk i frå at den var litt ”lunken” kan vi vel sei at smaken var svært god.
Neste veke skal vi ha ein dag hjå fysioterapeuten på Amani. Vi har fått inntrykk av at han har ei stor rolle her på senteret og vi gler oss til å jobbe med han. Vi skal også besøke ein barneheim og ein gamleheim der vi har høyrt at songen ”eg gjekk ein tur på stien” slår godt an ettersom ”kuku” her betyr høne.
Vi er no halvvegs i praksisperioden og vi tykkjer tida har gått fort. Heimlengselen kjem likevel fram av og til, og det kan kjennast som det er ekstremt sidan vi reiste ifrå Bergen og minusgrader.
Wednesday, February 10, 2010
Langhelg i Moshi
Torsdag kom vi oss på bussen og vi var klare for ei kjekk langhelg i Moshi hjå dei andre jentene. Vi avtalte kvelden i førekant med ein taxisjåfør at han skulle komme å hente oss for å køyre oss på busstasjonen. Sidan heile timar er enklast å avtale vart det klokka 7, sjølv om halv 8 hadde vore meir passande. Morgonen etter står taxisjåføren utanfor kvart på 7, klar til avgang. Dette gjorde at vi sto på busstasjonen før kl 7. Bussen skulle gå kl 8, men sidan ein her må fylle opp bussen før dei køyrer var klokka nærare 9 før vi kom oss på vegen. Bussturen gjekk greitt med eit stopp halvvegs. Då tissa vi i eit hol i bakken før vi sat oss på bussen igjen for å fullføre den nesten 8 timars lange turen. Heldigvis var det kjekkare landskap enn Førde- Oslo, så det var ikkje så gale.
Når vi kom til Moshi vart vi møtt av dei andre jentene. Dei tok oss med for å smake på skikkeleg pizza. Heilt fantastisk! Ein kunne merke med ein gong at Moshi er meir turistby enn Morogoro. Kvite folk overalt, sikkert klare for å bestige Kilimanjaro eller besøke Serengeti. Meir turistby betyr også fleire seljarar. Folka på gata var svært innpåslitne og ga ikkje slepp på deg med det første.
Fredag var dei andre på jobb så eg og Renate sov lenge og brukte nokre timar til å lese. Etterpå møtte vi Guro og Stine i sentrum for å ete lunsj. Der var det grovbrød! Til kvelden var det taco på menyen.
Laurdag tok vi turen på ein kaffifarm opp i fjellet. Der fekk vi vere med på heile prosessen i ein kaffiproduksjon og vi fekk til slutt smake på kva vi hadde vore med på å laga. Dette var kjekt å sjå. På kvelden gjekk vi ut for å ete og for å sjekke bylivet. Då var vi på ein restaurant oppe på eit tak der vi kunne sjå ut over byen. Etterpå tok vi taxi til ein uteplass. Der var det utebar og ein stor plen med stolar og bål. Ein kjempekoseleg plass!
Sundagen pakka vi ned bikinien for å reise på eit hotell og bade. Vi låg strake i kvar vår solseng og duppa oss i bassenget. Etter ei stund kom det mange skyer og vi kjende nokre dropar. Då fann vi ut at vi skulle reise inn til sentrum for å gå på kafé. Vi trykte i oss både sjokoladekake og milkshake. Vi var innom nokre turistbutikkar før vi gjekk for å avslutte med pizza.
Måndag var det tid for heimreise og vi gjorde oss klar for den lange bussturen. Den var ekstremt lang i dag. Når vi kom attende var det ris og erter til middag, og vi kjende at det var kvardag igjen.
Når vi kom til Moshi vart vi møtt av dei andre jentene. Dei tok oss med for å smake på skikkeleg pizza. Heilt fantastisk! Ein kunne merke med ein gong at Moshi er meir turistby enn Morogoro. Kvite folk overalt, sikkert klare for å bestige Kilimanjaro eller besøke Serengeti. Meir turistby betyr også fleire seljarar. Folka på gata var svært innpåslitne og ga ikkje slepp på deg med det første.
Fredag var dei andre på jobb så eg og Renate sov lenge og brukte nokre timar til å lese. Etterpå møtte vi Guro og Stine i sentrum for å ete lunsj. Der var det grovbrød! Til kvelden var det taco på menyen.
Laurdag tok vi turen på ein kaffifarm opp i fjellet. Der fekk vi vere med på heile prosessen i ein kaffiproduksjon og vi fekk til slutt smake på kva vi hadde vore med på å laga. Dette var kjekt å sjå. På kvelden gjekk vi ut for å ete og for å sjekke bylivet. Då var vi på ein restaurant oppe på eit tak der vi kunne sjå ut over byen. Etterpå tok vi taxi til ein uteplass. Der var det utebar og ein stor plen med stolar og bål. Ein kjempekoseleg plass!
Sundagen pakka vi ned bikinien for å reise på eit hotell og bade. Vi låg strake i kvar vår solseng og duppa oss i bassenget. Etter ei stund kom det mange skyer og vi kjende nokre dropar. Då fann vi ut at vi skulle reise inn til sentrum for å gå på kafé. Vi trykte i oss både sjokoladekake og milkshake. Vi var innom nokre turistbutikkar før vi gjekk for å avslutte med pizza.
Måndag var det tid for heimreise og vi gjorde oss klar for den lange bussturen. Den var ekstremt lang i dag. Når vi kom attende var det ris og erter til middag, og vi kjende at det var kvardag igjen.
Wednesday, February 3, 2010
Tjohei!
Mikumi National Park
Laurdag tok vi den omtalte turen vår på safari. Kristine og Marie kom ned i frå Moshi på fredag for å vere med. Der såg vi alle moglege dyr og det var kjempe stas. Nokre dyr såg vi på lang avstand, medan nokre dyr var kjempe nær! Sebra og giraff var det mykje av, og trur vi alle tykte dei var finare i verkelegheita enn vi hadde trudd. Vi såg elefantar, buffalo, flodhest, apekattar, gribbar, krokodiller og antiloper. Vi prata mykje om løvene, og om vi kom til å sjå dei. Vi leitte lenge og etter ei lang stund fann vi 10 flotte løver ligge og chille under eit tre. Då var dagen redda!:) Vi avslutta dagen med å sjå på solnedgangen ved "hippolake" der flodhestane haldt til. Ein vellukka dag!
Udzungwa Mountains National Park
Sundag var det fjelltur på timeplanen. Då skulle vi gå i ein regnskog for å sjå på apekattar av ulike slag før vi skulle få bade i ein foss. Apekattar såg vi vel aldri denne dagen, men det var ein kjempe flott tur. Luftfuktigheita var ekstrem, så svetten rann. Dette blei heldigvis betre jo høgare vi kom. Når vi kom opp hadde vi pause ved ein foss og vi kunne nyte utsikta. Før vi gjekk ned igjen fekk vi ta eit forfriskande bad i fossen. Dumt at vi ikkje fekk sjå apekattar, men trur ikkje det var nokon av oss som eigentleg tok det så tungt. Turen var flott og alle var nøgde.
Vi ligg ikkje på latsida
Tysdag var det på tide med heimebesøk igjen. Ettersom vi har fått kjøpt oss syklar og arbeidsløyvet er i orden er det ikkje lenger ei årsak for å kunne halde seg i nærområdet. Vi heiv oss på sykkelen og ante fred og inga fare. Vi spør om vi skal langt i dag og får eit svar som "nei, ikkje så langt". Dette har vi inntrykk av at vi får uansett. Vi sykla heilt sjukt langt (litt over ein time) i tillegg til at vi skulle tilbake. Vi hadde heller ikkje med oss vatn, så dette medførte litt ubehag. Det er ikkje som heime der vi syklar på vegen. Her syklar vi der vi måtte for å komme oss fram. Sandtak, skogsstiar, langs jernbansporet, gjennom hagar, i hovudvegen, i rundkøyringar med bilar og mykje meir. Miriam får bl.a. testa høgdeskrekken sin når vi må balansere sykkelen og oss sjølv over ei bru med bjelkar og eit jernbanespor i midten. Etter 4 timar kom vi tilbake til senteret og vi rakk heldigvis lunsjen. Hendene skalv og vi hadde problem med å finne pengar i lomma og fokusere og kontrollere rørsler. Vi fekk i oss mykje drikke og etterkvart var vi oss sjølve igjen...:)
Torsdag reiser vi til Moshi for å besøke dei andre som har praksis i Tanzania. Dette gler vi oss til. Skal bli kjekt å sjå korleis dei har det der oppe i nord. Renate har lagt seg opp i køysenga etter å ha fått ein million myggstikk. No ligg ikkje myggnettingen langs armane hennar lenger. Vi har funne knekkebrød og er no i himmelen. Miriam gler seg stort til dagens knekkebrød med banan og syltetøy. Swahilien er framleis skral, men nye ord dukkar opp kvar dag. Høyrer rykter om framleis mykje snø heime. Hoho hoho. :)
Laurdag tok vi den omtalte turen vår på safari. Kristine og Marie kom ned i frå Moshi på fredag for å vere med. Der såg vi alle moglege dyr og det var kjempe stas. Nokre dyr såg vi på lang avstand, medan nokre dyr var kjempe nær! Sebra og giraff var det mykje av, og trur vi alle tykte dei var finare i verkelegheita enn vi hadde trudd. Vi såg elefantar, buffalo, flodhest, apekattar, gribbar, krokodiller og antiloper. Vi prata mykje om løvene, og om vi kom til å sjå dei. Vi leitte lenge og etter ei lang stund fann vi 10 flotte løver ligge og chille under eit tre. Då var dagen redda!:) Vi avslutta dagen med å sjå på solnedgangen ved "hippolake" der flodhestane haldt til. Ein vellukka dag!
Udzungwa Mountains National Park
Sundag var det fjelltur på timeplanen. Då skulle vi gå i ein regnskog for å sjå på apekattar av ulike slag før vi skulle få bade i ein foss. Apekattar såg vi vel aldri denne dagen, men det var ein kjempe flott tur. Luftfuktigheita var ekstrem, så svetten rann. Dette blei heldigvis betre jo høgare vi kom. Når vi kom opp hadde vi pause ved ein foss og vi kunne nyte utsikta. Før vi gjekk ned igjen fekk vi ta eit forfriskande bad i fossen. Dumt at vi ikkje fekk sjå apekattar, men trur ikkje det var nokon av oss som eigentleg tok det så tungt. Turen var flott og alle var nøgde.
Vi ligg ikkje på latsida
Tysdag var det på tide med heimebesøk igjen. Ettersom vi har fått kjøpt oss syklar og arbeidsløyvet er i orden er det ikkje lenger ei årsak for å kunne halde seg i nærområdet. Vi heiv oss på sykkelen og ante fred og inga fare. Vi spør om vi skal langt i dag og får eit svar som "nei, ikkje så langt". Dette har vi inntrykk av at vi får uansett. Vi sykla heilt sjukt langt (litt over ein time) i tillegg til at vi skulle tilbake. Vi hadde heller ikkje med oss vatn, så dette medførte litt ubehag. Det er ikkje som heime der vi syklar på vegen. Her syklar vi der vi måtte for å komme oss fram. Sandtak, skogsstiar, langs jernbansporet, gjennom hagar, i hovudvegen, i rundkøyringar med bilar og mykje meir. Miriam får bl.a. testa høgdeskrekken sin når vi må balansere sykkelen og oss sjølv over ei bru med bjelkar og eit jernbanespor i midten. Etter 4 timar kom vi tilbake til senteret og vi rakk heldigvis lunsjen. Hendene skalv og vi hadde problem med å finne pengar i lomma og fokusere og kontrollere rørsler. Vi fekk i oss mykje drikke og etterkvart var vi oss sjølve igjen...:)
Torsdag reiser vi til Moshi for å besøke dei andre som har praksis i Tanzania. Dette gler vi oss til. Skal bli kjekt å sjå korleis dei har det der oppe i nord. Renate har lagt seg opp i køysenga etter å ha fått ein million myggstikk. No ligg ikkje myggnettingen langs armane hennar lenger. Vi har funne knekkebrød og er no i himmelen. Miriam gler seg stort til dagens knekkebrød med banan og syltetøy. Swahilien er framleis skral, men nye ord dukkar opp kvar dag. Høyrer rykter om framleis mykje snø heime. Hoho hoho. :)
Friday, January 29, 2010
Fjerde veka i Tanzania
Engelske frivillige:
På laurdags morgon kom to britiske frivillige som skal reise rundt i verda i eit halvt år og Amani centre er første stopp. Dei er veldig greie, men geografikunnskapane deira ekje noko saerleg daa dei lurte på kvar Noreg låg paa karte. vi e jo praktisk talt naboar. Vi forkalarte at vi låg i skandinavia ved sidan av sverige og ved nordsjøen. Dei kom daa fram til at dei eigentleg viste det, når vi sa det. Skikkelig kjekke jenter så blir kjekt å bli betre kjent med dei den månaden dei skal vere her.
Morogoro Hotell.
Søndag tok vi turen på Morogoro hotell full av forhåpningar etter å ha lest på ”veggen” om deili badebaseng og mulighetar for å sjå apekattar. Vi reiste med dei engelske frivillige. Då vi kom fram var vi grådig spendte på om vi kunne få bade i bikini. Vi har nemleg lagt merke til at i Lonley planet guiden er enkelte basseng merkt med at bikini er ulovleg. På skilta sto det at det kunn var lov med inntesittande badeklede i bassenge, men vi viste ikkje kva da skulle bety og bestemte oss for å ta sjangsen på at vi ikkje fornerma noko. Det vart ein fantastisk dag med plasking i basseng, soling på solstola og god mat. Etterkvart dukka det opp ei dame med tanga bikini og vi konkluderte med at vi trengte i alle fall ikkje å vere redd for å fornerme nokon. Det var bra for miriam trengte virkeleg å få sola seg på magen ;)
Valuta veksling = mareritt.
Vi fekk fri for å reise til byen å veksle inn til usd, sidan da berre kan gjerast inne i banken. Vi tenkte at sjølve jobben med dette ville være å finne banken.. hadde det berre vert so lett. Veiledaren vår anbefalte ein bank han meinte vi burde gå på, vi skreiv ned namne og tok dalla dalla in te sentrum. Etter å ha spurt oss litt fram fant vi banken. Den verka særs profesjonell og etter å ha snakka med mannen i skranken forsto vi det sånn at vi måtte ta ut ein viss sum med tsh frå minibanken og so kunne vi komme til han og veksle tsh inn i usd. Planen var grei. Problemet var då minibanken etter at renate tok ut ein viss sum, fekk systemfeil. Ein fyr kom og hjalp oss villig og forklarte vi måtte berre fylle ut eit skjema so skunne vi ta ut tsh i banken. Vi forsto ikkje so mykje av det skjemaet og bestemte oss til å gå til ein anna minibank vi kjenne betre til. Då vi kom der var det ein forann oss i køa som fekk problem.. etter ei stund fekk vi beskjed om at det var best å gå i ein anna minibank.. idet vi skulle til å gå ropte ein av mennene at no kunne vi bruke minibanken. Miriam fekk tatt ut 3 ganger ein sum, men renate fekk summen berre ut ein gong og fekk ikkje tatt ut meir. Då strarta stresse med å høyre med personalet om summen var trekt sjølv om ein ikkje fekk pengar, mannen bak skranken beroliga renate med at det var det ikkje. Då var det tur for å veksle inn tsh til usd. Sidan vi var ved ein bank tenkte vi at vi kunne like godt veksle inn pengane der i staden for den tidlegare banken vi var i. I den nye banken ville dei i tillegg til å ha kopi av passet at vi skulle skrive ein søknad for å få veksla inn tsh til usd der det sto kva vi skulle bruke pengane til (renate følte ho var 10 år igjen og ville ha penga til is). Vi sa at vi hadde vert i ein anna bank og der sa dei ingenting om søknad, då kunne dama fortelje oss at det var ein prosedyre denne banken hadde og ikkje nødvendigvis alle hadde. So tullete vi syntes ditta hørtes ut fant vi ut at vi gjekk til den andre banken. Etter ein lang kø med persona som ikkje er opptatt av intimsone fekk vi pengane ganske kjapt? Heile prossesen tok 2 ½ time. Ein skulle kanskje tru at vi skulle ha tolmod til slikt eter å ha vert i tanzania i 3 veke no, men når ein ikkje skjønna ka som skjer, er tørst og varmen steike blir ein utruleg utolmodig. Er ekstremt missunneleg på folket i tanzania som har ein tolmodighet eg aldrig har sett maken til, dei har tid til alt.
”Reserve Besta”.På laurdag var vi på eit hotell får å ete lunsj saman med dei frivillige frå England (Lulu og philli). Med eit dukka det opp ei amerikansk dame i slutten av 60 åra. Ho satte seg ned med oss og begynte å prate. Det viste seg at ho og hennar vennine, Barbra, var her i Morogoro for 47 år sidan som frivillige. Ho var veldig interessert i å høyre om korleis vi opplevde Morogoro og fekk oss til å sette ord på det vi syns var utfordrande og lærerikt. Ho fartalte litt om sine opplevelsar og det var veldig kjekt å høyre på kva ho hadde å fortelje. Susan har nemleg vert blant anna i Kina, Barcelona og Cuba og undervist. Ho ba oss komme innom hotellet hennar ein gong so vi kunne snakke meir. På tysdag møtte vi fysioterapeut studentane for å ete. Vi ente opp på hennar hotell, men vi hadde glømt kva ho hette. Då vi satt og venta på maten våra dukka Susan (som ho hette) opp og ho og hennar vennine kom og satte seg med oss. Susan helste oss med ”hei på dei” og ho fortalte etter kvart at ho hadde gått på elverum folkehøgskule i 1961. Susan inviterte oss til å komme igjen på hotellet hennar og ta eit bad i bassenget og så ut å ete etterpå. Vi ønskte å tilbringe meir tid med ho og barbra so vi takka ja. Så på Torsdag var vi, phili, Lulu og fysioterapeutane på resturant med Susan. Det var veldig interessant og koseleg.
Endeleg.
Denne veka har mykje ordna seg for oss. Arbeidsløyvet har komt i orden og heldigvis slapp vi å reise inn til Dar es salam. Vi har også fått kjøpt oss kvar sin brukt sykkel som er importert frå Kina. Vi har til og må få sendt dei på service so dei skal være i tipp topp stand. Kjepphøge Miriam meinte at ho trengte ikkje service på sykkelen for den var heilt i orden, men vart med alikavell. Vi hadde med oss ein av samfunnsarbeidarane som hjalp oss med å diskutere pris. Idet vi skulle til å gå oppdaga servicemannen at bakhjulet til miriam var punktert, det hadde ikkje miriam fått med seg. Er utruleg greitt med ein sykkel her ikkje berre på grunn av heimebesøka, men vi sleppe å bruke lang tid på enkle ærend. Saman med arbeidsløyvet og sykkelen kan vi no reise på heimebesøk lenger vekk frå Amani centre. Kjekt å kunne sjå større delar av Morogoro og forskjellane på korleis folk bur i dei ulike områda. Det problematiske med å få sykkel er no at vi må ferdas i traffikken saman med motoryklar, dalla dalla og andre kjøyretøy. Vi har allereie sykla i rundkjøyringar og eige felt for sykklar og motorsykklar (!).
Denne helja skal vi få besøk av Marie og Kristine frå Moshi. I den anledning skal vi reise på safari i Makumi nasjonalpark og undzungva national park. Gledar oss til å sjå mykje forskjellige dyr og gå i regnskogen.
På laurdags morgon kom to britiske frivillige som skal reise rundt i verda i eit halvt år og Amani centre er første stopp. Dei er veldig greie, men geografikunnskapane deira ekje noko saerleg daa dei lurte på kvar Noreg låg paa karte. vi e jo praktisk talt naboar. Vi forkalarte at vi låg i skandinavia ved sidan av sverige og ved nordsjøen. Dei kom daa fram til at dei eigentleg viste det, når vi sa det. Skikkelig kjekke jenter så blir kjekt å bli betre kjent med dei den månaden dei skal vere her.
Morogoro Hotell.
Søndag tok vi turen på Morogoro hotell full av forhåpningar etter å ha lest på ”veggen” om deili badebaseng og mulighetar for å sjå apekattar. Vi reiste med dei engelske frivillige. Då vi kom fram var vi grådig spendte på om vi kunne få bade i bikini. Vi har nemleg lagt merke til at i Lonley planet guiden er enkelte basseng merkt med at bikini er ulovleg. På skilta sto det at det kunn var lov med inntesittande badeklede i bassenge, men vi viste ikkje kva da skulle bety og bestemte oss for å ta sjangsen på at vi ikkje fornerma noko. Det vart ein fantastisk dag med plasking i basseng, soling på solstola og god mat. Etterkvart dukka det opp ei dame med tanga bikini og vi konkluderte med at vi trengte i alle fall ikkje å vere redd for å fornerme nokon. Det var bra for miriam trengte virkeleg å få sola seg på magen ;)
Valuta veksling = mareritt.
Vi fekk fri for å reise til byen å veksle inn til usd, sidan da berre kan gjerast inne i banken. Vi tenkte at sjølve jobben med dette ville være å finne banken.. hadde det berre vert so lett. Veiledaren vår anbefalte ein bank han meinte vi burde gå på, vi skreiv ned namne og tok dalla dalla in te sentrum. Etter å ha spurt oss litt fram fant vi banken. Den verka særs profesjonell og etter å ha snakka med mannen i skranken forsto vi det sånn at vi måtte ta ut ein viss sum med tsh frå minibanken og so kunne vi komme til han og veksle tsh inn i usd. Planen var grei. Problemet var då minibanken etter at renate tok ut ein viss sum, fekk systemfeil. Ein fyr kom og hjalp oss villig og forklarte vi måtte berre fylle ut eit skjema so skunne vi ta ut tsh i banken. Vi forsto ikkje so mykje av det skjemaet og bestemte oss til å gå til ein anna minibank vi kjenne betre til. Då vi kom der var det ein forann oss i køa som fekk problem.. etter ei stund fekk vi beskjed om at det var best å gå i ein anna minibank.. idet vi skulle til å gå ropte ein av mennene at no kunne vi bruke minibanken. Miriam fekk tatt ut 3 ganger ein sum, men renate fekk summen berre ut ein gong og fekk ikkje tatt ut meir. Då strarta stresse med å høyre med personalet om summen var trekt sjølv om ein ikkje fekk pengar, mannen bak skranken beroliga renate med at det var det ikkje. Då var det tur for å veksle inn tsh til usd. Sidan vi var ved ein bank tenkte vi at vi kunne like godt veksle inn pengane der i staden for den tidlegare banken vi var i. I den nye banken ville dei i tillegg til å ha kopi av passet at vi skulle skrive ein søknad for å få veksla inn tsh til usd der det sto kva vi skulle bruke pengane til (renate følte ho var 10 år igjen og ville ha penga til is). Vi sa at vi hadde vert i ein anna bank og der sa dei ingenting om søknad, då kunne dama fortelje oss at det var ein prosedyre denne banken hadde og ikkje nødvendigvis alle hadde. So tullete vi syntes ditta hørtes ut fant vi ut at vi gjekk til den andre banken. Etter ein lang kø med persona som ikkje er opptatt av intimsone fekk vi pengane ganske kjapt? Heile prossesen tok 2 ½ time. Ein skulle kanskje tru at vi skulle ha tolmod til slikt eter å ha vert i tanzania i 3 veke no, men når ein ikkje skjønna ka som skjer, er tørst og varmen steike blir ein utruleg utolmodig. Er ekstremt missunneleg på folket i tanzania som har ein tolmodighet eg aldrig har sett maken til, dei har tid til alt.
”Reserve Besta”.På laurdag var vi på eit hotell får å ete lunsj saman med dei frivillige frå England (Lulu og philli). Med eit dukka det opp ei amerikansk dame i slutten av 60 åra. Ho satte seg ned med oss og begynte å prate. Det viste seg at ho og hennar vennine, Barbra, var her i Morogoro for 47 år sidan som frivillige. Ho var veldig interessert i å høyre om korleis vi opplevde Morogoro og fekk oss til å sette ord på det vi syns var utfordrande og lærerikt. Ho fartalte litt om sine opplevelsar og det var veldig kjekt å høyre på kva ho hadde å fortelje. Susan har nemleg vert blant anna i Kina, Barcelona og Cuba og undervist. Ho ba oss komme innom hotellet hennar ein gong so vi kunne snakke meir. På tysdag møtte vi fysioterapeut studentane for å ete. Vi ente opp på hennar hotell, men vi hadde glømt kva ho hette. Då vi satt og venta på maten våra dukka Susan (som ho hette) opp og ho og hennar vennine kom og satte seg med oss. Susan helste oss med ”hei på dei” og ho fortalte etter kvart at ho hadde gått på elverum folkehøgskule i 1961. Susan inviterte oss til å komme igjen på hotellet hennar og ta eit bad i bassenget og så ut å ete etterpå. Vi ønskte å tilbringe meir tid med ho og barbra so vi takka ja. Så på Torsdag var vi, phili, Lulu og fysioterapeutane på resturant med Susan. Det var veldig interessant og koseleg.
Endeleg.
Denne veka har mykje ordna seg for oss. Arbeidsløyvet har komt i orden og heldigvis slapp vi å reise inn til Dar es salam. Vi har også fått kjøpt oss kvar sin brukt sykkel som er importert frå Kina. Vi har til og må få sendt dei på service so dei skal være i tipp topp stand. Kjepphøge Miriam meinte at ho trengte ikkje service på sykkelen for den var heilt i orden, men vart med alikavell. Vi hadde med oss ein av samfunnsarbeidarane som hjalp oss med å diskutere pris. Idet vi skulle til å gå oppdaga servicemannen at bakhjulet til miriam var punktert, det hadde ikkje miriam fått med seg. Er utruleg greitt med ein sykkel her ikkje berre på grunn av heimebesøka, men vi sleppe å bruke lang tid på enkle ærend. Saman med arbeidsløyvet og sykkelen kan vi no reise på heimebesøk lenger vekk frå Amani centre. Kjekt å kunne sjå større delar av Morogoro og forskjellane på korleis folk bur i dei ulike områda. Det problematiske med å få sykkel er no at vi må ferdas i traffikken saman med motoryklar, dalla dalla og andre kjøyretøy. Vi har allereie sykla i rundkjøyringar og eige felt for sykklar og motorsykklar (!).
Denne helja skal vi få besøk av Marie og Kristine frå Moshi. I den anledning skal vi reise på safari i Makumi nasjonalpark og undzungva national park. Gledar oss til å sjå mykje forskjellige dyr og gå i regnskogen.
Saturday, January 23, 2010
Endå ei veke fullført
Denne veka har vi fått vore med på heimebesøk rundt om i området. Fordi arbeidsløyvet ikkje er i orden endå må vi halde oss i nærleiken av senteret. Vi har likevel fått god innsikt i korleis forholda er og korleis ein familie kan bli påverka av å ha eit barn med utviklingshemming. Det kan vere hardt å sjå korleis enkelte familiar må leve og kor lite ressursar dei har å rutte med.
Vi har delteke på endå ein fotballkamp der Renate fekk lårhøne etter fem minutt spelt kamp og tok til slutt rolla som keeper. Lagspel fins ikkje og vil ein ha ballen taklar ein like godt sine eigne lagspelarar. Vi har kome fram til at vi framleis må trene litt kondis. Vi har fått snakka med læraren vår heime i Noreg.
Vi får framleis servert det same til kvart måltid, men desserten varierer mellom ananas, mango og banan. Swahilien går sakte, men sikkert framover. Vi har blitt lurt med ”mzungo bei” fleire gonger, men vi har eit håp om at det vil avta etter kvart som vi blir meir kjend med både prisar og språk. Vi meiner vi har fått inn vasketeknikken og kleda tørkar på eit blunk her!
Vi planlegg å reise på safari for å sjå på kule dyr og i ein regnskog for å sjå på apekattar og fossefall. Vi har fått sjekka pris og alt, så vi må berre å finne ei helg som passar. Dette gler vi oss til og skal bli ei flott oppleving! Har eit bilete av at vi sklir rett inn i ”Løvenes konge”, så håpar vi ikkje blir skuffa.
Om 2 veker har vi planar om å reise til Moshi for å besøke dei andre som har praksis her i Tanzania. Det skal bli kjekt å sjå korleis dei har det og høyre om korleis deira praksis har vore til no. Dei er fordelt på 2 praksisplassar, der Marie og Kristine jobbar på ein barneheim og Guro og Stine jobbar på eit senter for HIV/AIDS.
Livet i Morogoro er bra. Vi har brukt sminke 2 gongar under heile opphaldet. Sakn etter norsk mat er enormt, og det går vel ikkje ein dag utan at Miriam drøymer om grovbrød og mjølk. Og norvegia og skikkeleg smør. Vi gler oss til å sleppe å sove under den forbanna myggnettingen. Renate sloss med myggnettingen kvar natt. Det skal også bli godt å sleppe å vakne opp klam og ekkel kvar einaste morgon. Det er null sirkulasjon på rommet. Idag kom det 2 frivillige fraa england som vi vrekar veldig greie, dei skal vaere her ein mnd. So no må vi begynne aa dele do og dusj. Vi kan vel ikkje klage. Vi har jo tross alt fine doar og slepp ”holet i bakken”. Vi er overbevist om at dette blir ein praksis vi kjem til å hugse for resten av livet, og vi er nøgd med valet vi har tatt om å ta siste praksis i Afrika i staden for heime i Noreg.
Denne veka har vi fått vore med på heimebesøk rundt om i området. Fordi arbeidsløyvet ikkje er i orden endå må vi halde oss i nærleiken av senteret. Vi har likevel fått god innsikt i korleis forholda er og korleis ein familie kan bli påverka av å ha eit barn med utviklingshemming. Det kan vere hardt å sjå korleis enkelte familiar må leve og kor lite ressursar dei har å rutte med.
Vi har delteke på endå ein fotballkamp der Renate fekk lårhøne etter fem minutt spelt kamp og tok til slutt rolla som keeper. Lagspel fins ikkje og vil ein ha ballen taklar ein like godt sine eigne lagspelarar. Vi har kome fram til at vi framleis må trene litt kondis. Vi har fått snakka med læraren vår heime i Noreg.
Vi får framleis servert det same til kvart måltid, men desserten varierer mellom ananas, mango og banan. Swahilien går sakte, men sikkert framover. Vi har blitt lurt med ”mzungo bei” fleire gonger, men vi har eit håp om at det vil avta etter kvart som vi blir meir kjend med både prisar og språk. Vi meiner vi har fått inn vasketeknikken og kleda tørkar på eit blunk her!
Vi planlegg å reise på safari for å sjå på kule dyr og i ein regnskog for å sjå på apekattar og fossefall. Vi har fått sjekka pris og alt, så vi må berre å finne ei helg som passar. Dette gler vi oss til og skal bli ei flott oppleving! Har eit bilete av at vi sklir rett inn i ”Løvenes konge”, så håpar vi ikkje blir skuffa.
Om 2 veker har vi planar om å reise til Moshi for å besøke dei andre som har praksis her i Tanzania. Det skal bli kjekt å sjå korleis dei har det og høyre om korleis deira praksis har vore til no. Dei er fordelt på 2 praksisplassar, der Marie og Kristine jobbar på ein barneheim og Guro og Stine jobbar på eit senter for HIV/AIDS.
Livet i Morogoro er bra. Vi har brukt sminke 2 gongar under heile opphaldet. Sakn etter norsk mat er enormt, og det går vel ikkje ein dag utan at Miriam drøymer om grovbrød og mjølk. Og norvegia og skikkeleg smør. Vi gler oss til å sleppe å sove under den forbanna myggnettingen. Renate sloss med myggnettingen kvar natt. Det skal også bli godt å sleppe å vakne opp klam og ekkel kvar einaste morgon. Det er null sirkulasjon på rommet. Idag kom det 2 frivillige fraa england som vi vrekar veldig greie, dei skal vaere her ein mnd. So no må vi begynne aa dele do og dusj. Vi kan vel ikkje klage. Vi har jo tross alt fine doar og slepp ”holet i bakken”. Vi er overbevist om at dette blir ein praksis vi kjem til å hugse for resten av livet, og vi er nøgd med valet vi har tatt om å ta siste praksis i Afrika i staden for heime i Noreg.
Saturday, January 16, 2010
Vårt første heimebesøk.
Det er heimebesøk på plakaten ved dagsenteret på fredagar. Då går elevar og lærarar til born som ikkje har mogligheit til å komme seg til dagsenteret på eiga hand, etter att bussen til Amanie centre vart øydelagt. I påvente på ny bil er desse besøka både ein måte å følgje opp borna på og ei oppmuntring til familiane og borna. Sjølve besøket til kvar enkelt var i omlag 15 minutt. Dette er ikkje snaue tida, med tanke på at det kan vere 2 til 4 veke til neste gong. Likevel kan ein sjå kor stor pris både besteforeldre/foreldre og borna set på at både elevar og lærarar kjem innom og viser dei litt merksemd.
Første tur åleine med dalla dalla i Morogoro.
Laurdag hadde vi bestemt oss for å skippe frukosten og lunsjen ved Amani centre og ta føremiddagen i sentrum av Morogoro by. Dette var første gong vi reiste aleine med dalla dalla her i Morogoro. Uheldigvis fekk vi ei litt ubehagelig oppleving. Etter at vi hadde satt oss inn byrja ”ekspeditøren” og diskutere pris. Vi veit vi ikkje skal betale meir enn 250 tsh. Sidan vi er kvite prøver seljarar seg på ”mzungu buy”, europear pris, fordi nokon har ei oppfatting av at vi badar i pengar. Ekspeditøren ville krevje 1000 tsh per pers. Vi nekta og sa at vi akta ikkje betale meir enn 250 tsh. Etter mykje fram og tilbake vart vi einige om 250tsh per pers. Etter vi hadde betalt kom ekspeditøren tilbake til oss igjen og ville krevje at vi skulle betale 1500 tsh per pers. Vi nekta, og sa vi hadde betalt det vi skulle, men han gav seg ikkje. Etter ei god stund med masse fram og tilbake begynte han å blande inn prisar mellom Morogoro og Dar es Salaam. Når ha skjønte at han ikkje kom nokon veg, veksla han over til swahili som han visste vi ikkje kunne. På måten han snakka skjønte vi at det ikkje var direkte fint det han sa og resten av passasjerane lo godt. Vi sto på vårt og det blei med dei 250 tsh. Det var skikkeleg ubehageleg, men det var vel det han ville oppnå slik at vi skulle gje etter. Det er heilt greitt at seljarar vil diskutere pris, det er del av den tanzanianske kulturen og vi må lære det. Men det går ei grense, der ein går frå spøkefull pruting til ein unødvendig oppførsel. Det skal seiast dette er første gangen vi har opplevd problem med diskutering av pris på dalla dallar vi har teke her i Tanzania og det er byrja bli ein del, men som i Noreg fins det alltid unntak. Heim att gjekk turen fint.
Idag (soondag) daa vi paa vei innover til sentrum mootte vi paa same ekspeditoor som dagen foor. Han oppfoorte seg eksemplarisk og det gjorde vi ogsaa. usikker paa kva bakgrunnen for denne fredlege turen var, men hjelpe tydlegvis aa staa paa sitt her nede.
Mama pierina’s
Tidlegare studentar og frivillige har hengt opp tips i gangen over kvar ein bør reise for å ete og oppleve her i Morogoro. På denne veggen las vi om Mama Pierina’s som blir drevet av ei gresk/italiensk dame og lagar dermed fantastiske rettar frå desse to landa. Sidan vi hadde ein sterk trong for pizza ;) fann vi ut at vi skulle prøve denne plassen. Det var ein koseleg restaurant der vi blei bedt velkommen av vertinna.
Medan vi satt og venta på maten kom det to menn på syklar som byrja snakke med oss. Dei var svært hyggelege og snakka godt og tydeleg engelsk (då meinar eg med lite afrikansk slang som av og til kan vere lett å misstyde). Det viste seg at desse karane var ute etter å selje varer. Dei pakka ut alt dei hadde med seg på sykkel (som ikkje var reint lite) og vi kunne velje mellom treskulpturar, batikk måleri og andre handlaga måleri. Det var utruleg behageleg handling. Den eine mannen forklarte korleis handlinga skulle gå føre seg, han skjønte vel at dette var ein ny situasjon for oss og at vi trengte det inn med t-skei;). Han forklarte at han kom til å gje oss ein pris og so kunne vi diskutere oss fram. Viss vi kjøpte fleire skulle vi få rabattar. Det kan godt være vi betale alt for mykje, men vi fekk begge kjøpt to produkt som vi hadde pruta ned nokon 1000tsh.
Pizzaen har begge lengta nokon dagar etter og når den kom på bordet var det ei fantastisk kjensle å få ete noko som minnar ein om heime.
Etter vi hadde hatt samtale med den eine rettleiaren vår, fortalte vi ho at vi no hadde tenkt oss avgåre for å kjøpe ein ananas (det er sesong for dei no og der er utruleg saftige, heilt fantastiske). Rettleiaren vår fortalte at ho skulle innover til sentrum og at vi kunne slå følgje så slapp vi å betale ”mzungu buy”. Kan ikkje få understreke nok kor omtenksame dei er her på Amani centre. Vi slengte oss med og fekk sjå:
-kor hovudkontoret til ”diocese of Morogoro” er.
-handla inn titals med mango planter til ein gård Amani centre driv, der menneskjer med ulike funksjonshemmingar jobbar.
-til slutt tok dei oss med til marknaden der vi fekk kjøpt 2 ananasar og 2 mangoar for til saman 4 norske kroner, fantastisk!
Det er heimebesøk på plakaten ved dagsenteret på fredagar. Då går elevar og lærarar til born som ikkje har mogligheit til å komme seg til dagsenteret på eiga hand, etter att bussen til Amanie centre vart øydelagt. I påvente på ny bil er desse besøka både ein måte å følgje opp borna på og ei oppmuntring til familiane og borna. Sjølve besøket til kvar enkelt var i omlag 15 minutt. Dette er ikkje snaue tida, med tanke på at det kan vere 2 til 4 veke til neste gong. Likevel kan ein sjå kor stor pris både besteforeldre/foreldre og borna set på at både elevar og lærarar kjem innom og viser dei litt merksemd.
Første tur åleine med dalla dalla i Morogoro.
Laurdag hadde vi bestemt oss for å skippe frukosten og lunsjen ved Amani centre og ta føremiddagen i sentrum av Morogoro by. Dette var første gong vi reiste aleine med dalla dalla her i Morogoro. Uheldigvis fekk vi ei litt ubehagelig oppleving. Etter at vi hadde satt oss inn byrja ”ekspeditøren” og diskutere pris. Vi veit vi ikkje skal betale meir enn 250 tsh. Sidan vi er kvite prøver seljarar seg på ”mzungu buy”, europear pris, fordi nokon har ei oppfatting av at vi badar i pengar. Ekspeditøren ville krevje 1000 tsh per pers. Vi nekta og sa at vi akta ikkje betale meir enn 250 tsh. Etter mykje fram og tilbake vart vi einige om 250tsh per pers. Etter vi hadde betalt kom ekspeditøren tilbake til oss igjen og ville krevje at vi skulle betale 1500 tsh per pers. Vi nekta, og sa vi hadde betalt det vi skulle, men han gav seg ikkje. Etter ei god stund med masse fram og tilbake begynte han å blande inn prisar mellom Morogoro og Dar es Salaam. Når ha skjønte at han ikkje kom nokon veg, veksla han over til swahili som han visste vi ikkje kunne. På måten han snakka skjønte vi at det ikkje var direkte fint det han sa og resten av passasjerane lo godt. Vi sto på vårt og det blei med dei 250 tsh. Det var skikkeleg ubehageleg, men det var vel det han ville oppnå slik at vi skulle gje etter. Det er heilt greitt at seljarar vil diskutere pris, det er del av den tanzanianske kulturen og vi må lære det. Men det går ei grense, der ein går frå spøkefull pruting til ein unødvendig oppførsel. Det skal seiast dette er første gangen vi har opplevd problem med diskutering av pris på dalla dallar vi har teke her i Tanzania og det er byrja bli ein del, men som i Noreg fins det alltid unntak. Heim att gjekk turen fint.
Idag (soondag) daa vi paa vei innover til sentrum mootte vi paa same ekspeditoor som dagen foor. Han oppfoorte seg eksemplarisk og det gjorde vi ogsaa. usikker paa kva bakgrunnen for denne fredlege turen var, men hjelpe tydlegvis aa staa paa sitt her nede.
Mama pierina’s
Tidlegare studentar og frivillige har hengt opp tips i gangen over kvar ein bør reise for å ete og oppleve her i Morogoro. På denne veggen las vi om Mama Pierina’s som blir drevet av ei gresk/italiensk dame og lagar dermed fantastiske rettar frå desse to landa. Sidan vi hadde ein sterk trong for pizza ;) fann vi ut at vi skulle prøve denne plassen. Det var ein koseleg restaurant der vi blei bedt velkommen av vertinna.
Medan vi satt og venta på maten kom det to menn på syklar som byrja snakke med oss. Dei var svært hyggelege og snakka godt og tydeleg engelsk (då meinar eg med lite afrikansk slang som av og til kan vere lett å misstyde). Det viste seg at desse karane var ute etter å selje varer. Dei pakka ut alt dei hadde med seg på sykkel (som ikkje var reint lite) og vi kunne velje mellom treskulpturar, batikk måleri og andre handlaga måleri. Det var utruleg behageleg handling. Den eine mannen forklarte korleis handlinga skulle gå føre seg, han skjønte vel at dette var ein ny situasjon for oss og at vi trengte det inn med t-skei;). Han forklarte at han kom til å gje oss ein pris og so kunne vi diskutere oss fram. Viss vi kjøpte fleire skulle vi få rabattar. Det kan godt være vi betale alt for mykje, men vi fekk begge kjøpt to produkt som vi hadde pruta ned nokon 1000tsh.
Pizzaen har begge lengta nokon dagar etter og når den kom på bordet var det ei fantastisk kjensle å få ete noko som minnar ein om heime.
Etter vi hadde hatt samtale med den eine rettleiaren vår, fortalte vi ho at vi no hadde tenkt oss avgåre for å kjøpe ein ananas (det er sesong for dei no og der er utruleg saftige, heilt fantastiske). Rettleiaren vår fortalte at ho skulle innover til sentrum og at vi kunne slå følgje så slapp vi å betale ”mzungu buy”. Kan ikkje få understreke nok kor omtenksame dei er her på Amani centre. Vi slengte oss med og fekk sjå:
-kor hovudkontoret til ”diocese of Morogoro” er.
-handla inn titals med mango planter til ein gård Amani centre driv, der menneskjer med ulike funksjonshemmingar jobbar.
-til slutt tok dei oss med til marknaden der vi fekk kjøpt 2 ananasar og 2 mangoar for til saman 4 norske kroner, fantastisk!
Friday, January 15, 2010
Ferdig med 1. veke i praksis
No er vi snart ferdig med vår første veke i praksis. Denne veka har vore introduksjonsveke for å kome på plass her på Amani Centre. Vi har fått vore med på dagsenteret, lese oss opp på rapportar, blitt kjend med dei andre som jobbar her og blitt tatt med i arbeidet. Dei andre som jobbar er her veldig snille og hjelpsame, og det er ingen problem å kome til dei. Ikkje alle er like gode i engelsk, og vi er ikkje gode i swahili, så kan av og til vere vanskeleg å forstå kvarandre. Dette kjem forhåpentlegvis til å betre seg etterkvart...:)
Middag hjå Mama Bakhita
Tysdag var nasjonal helligdag her i Tanzania og vi hadde fri. Vi vart i den anledning invitert heim til Mama Bakhita på middag. Mama Bakhita er grunnleggjar av Amani Centre og sjølv om ho har pensjonert seg er ho framleis innom og vil vere vår andre veiledar under opphaldet. Dette var kosleg og vi fekk god mat. Vi merkar forskjellar mellom heime og den tanzanianske familie. Her samlast vener, familie og naboar seg i lag for å tilberede og ete i lag.
Fotballkamp
På onsdagar er det sport på plakaten her på Amani. Då fekk dei som skulle vere med på seg ei fotballdrakt, inkludert oss to. Vi gjekk bort til ein skule i nærområdet for å spele på ei slette. Der møtte vi elevar i frå skulen som vi skulle spele mot. Vi hadde også med oss drakter til dei, og eine samfunnsarbeidaren som var med var dommar og bestemte kven av barna som skulle få vere med på det motsatte laget. Nivået var blanda på begge lag og føter sparka både høgt og lågt. Vi hadde det kjempe kjekt, men kjende at fysikken ikkje var heilt som den gjerne skulle vore. Sola steikte og vi hadde ikkje tilgang på vatn. Når kampen var slutt (heldigvis berre ein omgang for vår del) gjekk vi svimlande attende til dagsenteret. Vi kunne sjå at denne måten å integrere barna på var ein veldig fin måte å gjere det på. Dei fekk kome seg ut blant folk og dei kunne føle meistring på lik linje med dei andre barna. Stemninga var god og alle var trøtte og nøgde etter kampen.
Awareness
Onsdag blei vi invitert til å bli med på Amani Centre Awareness Group sitt show. Dette er ei gruppe som ved hjelp av musikk, dans og teater informerer befolkninga om HIV/AIDS og menneskjer med ulike funksjonshemmingar og set fokus på tema. Dette var ei flott underhaldning. Vi er både grøne av misunning og mektig imponert over hoftevrikkingane til dei kvinnelege dansarane. Dette er nok noko vi berre kan drøyme om, sjølv om veiledaren vår meiner vi kan møte opp på øvingane og etter kvart delta på showet…;) Trur han manglar innsikt over norske hofter… Sjølv om vi ikkje forsto kva dei song kunne vi sjå korleis dei fekk fram bodskapen til publikum som kom frå alle kantar. Desse showa blir ikkje annonsert i forkant, men tiltrekk seg folk etter kvart som folk går forbi. Vi får forhåpentlegvis vere med å sjå fleire show under opphaldet.
Swahili
Språket her er ei utfordring. Vi lærer sakte men sikkert. Vi forstår ein del ord, men det er vanskeleg å føre ein samtale når vi har behov for det. Merkar at det er mykje enklare å snakke engelsk der det er ein moglegheit. På dagsenteret ilag med barna får vi prøvd oss og vi merkar at her hadde det vore ein styrke med betre språkkunnskapar. Barna er ivrige til å lære i frå seg, men dei må le når det går i ball for oss etter 2 nye ord. Håpar dette blir betre etter kvart:)
Mzungu
Vi får mykje merksemd sidan vi er kvite. Vi høyrer ”mzungu” (kvite/europear) overalt og blir glodd på openlyst. Vi er blitt fortalt at dette er ein måte å kome i kontakt med oss på, og alt blir tatt med eit smil frå både partar. Vi har ikkje sett mange kvite her til no, så vi forstår at det kan vere spennande å helse på oss. Vi opplever også ein del særbehandling pga. dette. Når vi skulle heim ifrå Awarness-showet ropte eine musikaren ”mzungo” og plasserte oss i framsetet i bussen medan alle andre pressar seg inn i baksetet.
Maten
Sjølv om maten her er god, merkar vi at vi saknar litt variasjon. Det er mykje det same og vi merkar at vi går lei. Sjølv om det er ulike rettar har dei den same sausen til alt. Den er god, men alt med måte. Spesielt når vi får 2 varme måltid per dag. Det vil sei vi har ete 11 måltid med den same sausen på under ei veke. Vi kan trygt sei at vi har erstatta kylling og ris! Gler oss til helga når vi har planar om å gå på restaurant og kose oss med sjølvvalt mat! Matro er også noko vi saknar her. Volumet er på fullt både på radio og tv'en, drit i om det er signal. I tillegg snakkar alle veldig høgt der. Vi høyrer ingenting og vi blir som eit gamalt ektepar som snakkar om to ulike ting gjennom heile samtalen.
Arbeidstillatelse
Arbeidstillatelsen vår skulle etter planen vere klar 12 januar, men vi har fått beskjed om at den ikkje er klar før 20. Dette gjer at vi blir litt hindra i kvar vi kan arbeide. Veiledar seier at så lenge vi er i nærleiken av Amani skal det gå greitt, men at vi må vente med å reise lenger vekk på heimebesøk til papira er i orden. Forhåpentlegvis er det i orden til den 20…
Elles...
Renate har slutta å bite negler (er redd for bakteriar). Miriam saknar grovbrød, leverpostei og mjølk. Renate vil ha fiskebollar i kvit saus med rå gulrøter. Renate har faktisk fått lange negler og må ty til klypp for (nesten) første gong i sitt liv. Vi er svette og klamme om natta og har ynskje om ei enorm vifte. Gler oss til å kome heim til vaskemaskin (sjølv om teknikken er betre). Det er reptilar på doen, men må ein så må ein. Vi er lei myggnetting! SKal bli godt med helg. Sakn av vatn i frå springen. Elles er alt bra og vi nyt varmen og det fine veiret!:)
Middag hjå Mama Bakhita
Tysdag var nasjonal helligdag her i Tanzania og vi hadde fri. Vi vart i den anledning invitert heim til Mama Bakhita på middag. Mama Bakhita er grunnleggjar av Amani Centre og sjølv om ho har pensjonert seg er ho framleis innom og vil vere vår andre veiledar under opphaldet. Dette var kosleg og vi fekk god mat. Vi merkar forskjellar mellom heime og den tanzanianske familie. Her samlast vener, familie og naboar seg i lag for å tilberede og ete i lag.
Fotballkamp
På onsdagar er det sport på plakaten her på Amani. Då fekk dei som skulle vere med på seg ei fotballdrakt, inkludert oss to. Vi gjekk bort til ein skule i nærområdet for å spele på ei slette. Der møtte vi elevar i frå skulen som vi skulle spele mot. Vi hadde også med oss drakter til dei, og eine samfunnsarbeidaren som var med var dommar og bestemte kven av barna som skulle få vere med på det motsatte laget. Nivået var blanda på begge lag og føter sparka både høgt og lågt. Vi hadde det kjempe kjekt, men kjende at fysikken ikkje var heilt som den gjerne skulle vore. Sola steikte og vi hadde ikkje tilgang på vatn. Når kampen var slutt (heldigvis berre ein omgang for vår del) gjekk vi svimlande attende til dagsenteret. Vi kunne sjå at denne måten å integrere barna på var ein veldig fin måte å gjere det på. Dei fekk kome seg ut blant folk og dei kunne føle meistring på lik linje med dei andre barna. Stemninga var god og alle var trøtte og nøgde etter kampen.
Awareness
Onsdag blei vi invitert til å bli med på Amani Centre Awareness Group sitt show. Dette er ei gruppe som ved hjelp av musikk, dans og teater informerer befolkninga om HIV/AIDS og menneskjer med ulike funksjonshemmingar og set fokus på tema. Dette var ei flott underhaldning. Vi er både grøne av misunning og mektig imponert over hoftevrikkingane til dei kvinnelege dansarane. Dette er nok noko vi berre kan drøyme om, sjølv om veiledaren vår meiner vi kan møte opp på øvingane og etter kvart delta på showet…;) Trur han manglar innsikt over norske hofter… Sjølv om vi ikkje forsto kva dei song kunne vi sjå korleis dei fekk fram bodskapen til publikum som kom frå alle kantar. Desse showa blir ikkje annonsert i forkant, men tiltrekk seg folk etter kvart som folk går forbi. Vi får forhåpentlegvis vere med å sjå fleire show under opphaldet.
Swahili
Språket her er ei utfordring. Vi lærer sakte men sikkert. Vi forstår ein del ord, men det er vanskeleg å føre ein samtale når vi har behov for det. Merkar at det er mykje enklare å snakke engelsk der det er ein moglegheit. På dagsenteret ilag med barna får vi prøvd oss og vi merkar at her hadde det vore ein styrke med betre språkkunnskapar. Barna er ivrige til å lære i frå seg, men dei må le når det går i ball for oss etter 2 nye ord. Håpar dette blir betre etter kvart:)
Mzungu
Vi får mykje merksemd sidan vi er kvite. Vi høyrer ”mzungu” (kvite/europear) overalt og blir glodd på openlyst. Vi er blitt fortalt at dette er ein måte å kome i kontakt med oss på, og alt blir tatt med eit smil frå både partar. Vi har ikkje sett mange kvite her til no, så vi forstår at det kan vere spennande å helse på oss. Vi opplever også ein del særbehandling pga. dette. Når vi skulle heim ifrå Awarness-showet ropte eine musikaren ”mzungo” og plasserte oss i framsetet i bussen medan alle andre pressar seg inn i baksetet.
Maten
Sjølv om maten her er god, merkar vi at vi saknar litt variasjon. Det er mykje det same og vi merkar at vi går lei. Sjølv om det er ulike rettar har dei den same sausen til alt. Den er god, men alt med måte. Spesielt når vi får 2 varme måltid per dag. Det vil sei vi har ete 11 måltid med den same sausen på under ei veke. Vi kan trygt sei at vi har erstatta kylling og ris! Gler oss til helga når vi har planar om å gå på restaurant og kose oss med sjølvvalt mat! Matro er også noko vi saknar her. Volumet er på fullt både på radio og tv'en, drit i om det er signal. I tillegg snakkar alle veldig høgt der. Vi høyrer ingenting og vi blir som eit gamalt ektepar som snakkar om to ulike ting gjennom heile samtalen.
Arbeidstillatelse
Arbeidstillatelsen vår skulle etter planen vere klar 12 januar, men vi har fått beskjed om at den ikkje er klar før 20. Dette gjer at vi blir litt hindra i kvar vi kan arbeide. Veiledar seier at så lenge vi er i nærleiken av Amani skal det gå greitt, men at vi må vente med å reise lenger vekk på heimebesøk til papira er i orden. Forhåpentlegvis er det i orden til den 20…
Elles...
Renate har slutta å bite negler (er redd for bakteriar). Miriam saknar grovbrød, leverpostei og mjølk. Renate vil ha fiskebollar i kvit saus med rå gulrøter. Renate har faktisk fått lange negler og må ty til klypp for (nesten) første gong i sitt liv. Vi er svette og klamme om natta og har ynskje om ei enorm vifte. Gler oss til å kome heim til vaskemaskin (sjølv om teknikken er betre). Det er reptilar på doen, men må ein så må ein. Vi er lei myggnetting! SKal bli godt med helg. Sakn av vatn i frå springen. Elles er alt bra og vi nyt varmen og det fine veiret!:)
Sunday, January 10, 2010
Siste dagane i dar og Anomst til Morogoro
Lunsj hjå Faiza og familien hennar.
Fredag var vi i frå vpl invitert på lunsj heim til Faiza og familien hennar. Faiza var i praksis på eit dagsenter i Bergen tidlegare i haust ilag med Issa. I den perioden hadde vi som skulle til Afrika, sosialt samvær med dei og lagde både mat frå Tanzania og Noreg. Faiza bur eigentleg på Zanzibar saman med mannen hennar og deira 3 barn. Sidan ho no studerer ved ISW bur ho og dei to yngste borna hjå foreldra hennar og pendlar heim til Zanzibar i helgane. Ho har vert so vennleg å tilbudt seg å være med oss i påska på Zanzibar og ordne husvær til oss. Utruleg flotte mennesker i Tanzania. Under lunsjen fekk vi fleire rettar som er vanlege i Tanzania, smakte utruleg godt! Beste vi har smakt hittil i Tanzania. Vi set verkeleg pris på anna enn kylling og ris. Apropo las vi her tidlegare i veka i lonely planet sin phrasebook i swahili at dersom vi berre har ete kylling til no er det fordi, vi ikkje klarer og spør om noko anna. Ironisk hæ? ;P Etter vi hadde ete den nydlege maten og fantastiske smakfulle juicen, fekk vi sjå delar av Faiza sin bryllupsvideo. Verkar som ho ønskjer å vise oss mest mogleg av kulturen i Tanzania, som er veldig kjekt for oss. Vi fekk også fiksa frisyren til vi skulle ut å ete middag og på nattklubb av Faiza si tre og eit halvt år gamal dotter.Vi fekk også helse på faren, mora og den yngste systera til Faiza samt barnepika.
Middag og nattklubb ute med faddarar og fysio.
Vi frå vpl og fysio hadde lyst å spandere middag på Issa, Ng'amilo, Hassan og Faiza før vi skulle reise vidare til våre ulike praksisplassar. Dette var kjekt og verka som alle koste seg. Vi reiste vidare til ein uteplass som verka veldig eksklusiv for oss, med lydtette vegga og dresskledde vakter. Vi betalte 10 000 tsh for å komme inn og 3000 tsh for øl, men det viste seg at vi, bortsett frå to tre personar, var dei einaste i lokalet på 2 etasjar. Det skal nemnast at vi reiste ut i halv ti tida og reiste heim elleve, fordi vi skulle reise tidleg neste morgon til Morogoro.
Busstasjonen i morogoro.
Vi hadde vert advart mykje om busstasjonen i Dar es salam iforhold til at folk kunne lure, stjele, trekke og dra i deg. Difor var vi relativt forbrett på dette, men vi tykte det gjekk bra, problemet var ikkje anna enn den TUNGE bagasjen. Det vi derimot ikkje var forbrett på var folkemylderet og "maset" på busstasjonen i Morogoro. Idet vi går av bussen ropar ein mann "Amani center!" Renate tenker at dette er kanskje ein mann som senteret har sendt for å hente oss, sjølv om vi ikkje har ein avtale på det. Renate følger mannen og miriam kjem etter. Idet vi kjem til bagasjerommet ser Renate at ein mann går bærande på miriam sin store tunge marine ryggsekk, vekk frå oss. renate snur seg å prøver å fortelle Miriam at ryggsekken hennar er på veg vekk. Samtidig må ho redde sin eigen frå å bli tatt av andre ivrige "sjoføra". Miriam går etter mannen og prøvde å nå han igjen, for han ver på vei bort til bilen sin med sekken. Idet miriam kjem bort til bilen har han fått inni bagasjen til fysioterapeutane og miriam, effektiviteten vakje noke å klage på. Samstundes som dette skjedde, hadde renate eit fæla styr med å få foklart at ho måtte snakke med miriam før ho tok nokon standpunkt over kven dei skulle sitte på med til dei tre fire sjoførane som omringa ho og var veldig ivrig med å hjelpe med bagasjen. Renate blei krass, og brukte tydeleg kroppspråk og sint stemme. Då komme ho seg til miriam, som sto og venta på at sekken hennar skulle bli pakka ut av bilen igjen. Då viste det seg at mannen som hadde ropt Amani center ikkje kunne engelsk, dette blei eit problem for vi viste ikkje kem han var og kven han kjørte for. Med eit tok den eine mannen sekken til Renate og Miriam og gjekk mot bilen sin,medan "Amani fyren (?)" drog i sekken til renate, men måtte til slutt slepep.Eit anna problem vi hadde var at ingen bila på busstasjonen i Morogoro var merkt med skilt eller klistermerke om at dei var taxi. So Renate spurte korleis vi kunne stole på at dette var ein taxi, då viste mannen fram ein lapp, som såg ut som ei uutfylt kvitering, der det sto navnet på eit bil og taXi firma. Samstundes sto mannen og ein annan fyr og "ropte" at dette var ein ekte taxi. Vi tok sjangsen, og hoppa inn i bilen. 3 skuffa/fornærma menn sto igjen. Det skal leggast til i historia at vi har fått streng beskjed om å ta autoriserte taxia, for vår eigen sikkerhet. etter sju minutters kjøyretur og 3000 tsh fattigare var vi framme til amani center.
Amani center.
Vi blei møtt av Flora og Glades, men som vi har klartt å gløyme etter ein dag. Også Uncl Tony,som vi har fått beskejd om å kalle han, kom oss i møte han er slik vi har forstått hitill sjefen for senteret. Vi blei vist til våra rom, som var grei standar på. Miriam (og renate) er sjele glad at det er skikkeleg dusj og vanleg toalett like bort i gangen. vi fekk litt tid for oss sjølv før dei kom å henta oss til lunsj. Vi beli servert deili omelett og bønne "suppe", det var herleg saman med kvitt brød. Vi merkar allereie at vi savnar grovbrød.Etter vi hadde ete tok Flora oss med på ein omvisning på senteret. Der traff vi på veieldaren vårasom tok oss med på kontoret som han kalla "våra". Verkar som han er godt forberett og har laga ein 10 vekersplan for våra opphold. Dagen har vi brukt til å slappe av og lese oss litt opp, vi er spendte og geldar oss til måndag. Vi fekk fantastisk middag her som var mykje betre enn forventa. Fantastisk krydra. og vi fekk kjøtt som ikkje var så seigt, trur vi slepp å ete kylling under heile opphalde. Vi får også ei banan til dessert etter kvart måltid, herleg frukt her nede!
Søndagsvask.
Vi sto opp til ein deilig temperatur, det har nemeleg torna i natt og dermed var det litt kjøligare enn det pleier. Etter å ha vert klam og svett gjennom heile natta var det deilig og forfriskande å ta ein iskald dusj! Etter frukost fekk vi beskjed om at bøttene som samlar opp vatn som renner frå røra til vasken på badet kunne vi bruke til å vaske klede. Vi har sett på desse bøttene og har ikkje heilt skjønt kva dei brukar vatnet til sidan dei står lagra opp etter veggen på badet, men det er jo utruleg flott at dei utnyttar vatnet på denne måten. Vi fekk to såpestykker som vi vaska kleda med, so itilegg til miriams handvasksåpe sto vi i kvar vår dusj og gnikka og gnudde på kvart enkelt klesplagg. Litt av ein jobb! Har lurt på om ein skulle tatt med seg nokon av dei såpestykka tilbake til Noreg, for dei tok kvar ein flekk. Etter ca to timar var vi ferige med å gnike, gnu og skylle klena og hadde fått hengt dei opp på snorer i gangen utanfor romemt våra. Vi håpar at etter kvart som vi får inn teknikken på vaskinga at dette skal gå fortare ;)
Tida framover.
Etter lunsj har vi tenkt oss innover til sentrum av Morogoro, dersom ei av jentene har tida til å bli med å vise oss veien og kor vi går på dalla dallaen. I morgon begynner første ordentlege praksisveke. Veileder har forklart at dne vil bli ei slags introduksjonsveke her på sjølve amani center, frå nesteveke av når vi har fått arbeidstilatelsen våra kan vi bli med på heimebesøka.
Fredag var vi i frå vpl invitert på lunsj heim til Faiza og familien hennar. Faiza var i praksis på eit dagsenter i Bergen tidlegare i haust ilag med Issa. I den perioden hadde vi som skulle til Afrika, sosialt samvær med dei og lagde både mat frå Tanzania og Noreg. Faiza bur eigentleg på Zanzibar saman med mannen hennar og deira 3 barn. Sidan ho no studerer ved ISW bur ho og dei to yngste borna hjå foreldra hennar og pendlar heim til Zanzibar i helgane. Ho har vert so vennleg å tilbudt seg å være med oss i påska på Zanzibar og ordne husvær til oss. Utruleg flotte mennesker i Tanzania. Under lunsjen fekk vi fleire rettar som er vanlege i Tanzania, smakte utruleg godt! Beste vi har smakt hittil i Tanzania. Vi set verkeleg pris på anna enn kylling og ris. Apropo las vi her tidlegare i veka i lonely planet sin phrasebook i swahili at dersom vi berre har ete kylling til no er det fordi, vi ikkje klarer og spør om noko anna. Ironisk hæ? ;P Etter vi hadde ete den nydlege maten og fantastiske smakfulle juicen, fekk vi sjå delar av Faiza sin bryllupsvideo. Verkar som ho ønskjer å vise oss mest mogleg av kulturen i Tanzania, som er veldig kjekt for oss. Vi fekk også fiksa frisyren til vi skulle ut å ete middag og på nattklubb av Faiza si tre og eit halvt år gamal dotter.Vi fekk også helse på faren, mora og den yngste systera til Faiza samt barnepika.
Middag og nattklubb ute med faddarar og fysio.
Vi frå vpl og fysio hadde lyst å spandere middag på Issa, Ng'amilo, Hassan og Faiza før vi skulle reise vidare til våre ulike praksisplassar. Dette var kjekt og verka som alle koste seg. Vi reiste vidare til ein uteplass som verka veldig eksklusiv for oss, med lydtette vegga og dresskledde vakter. Vi betalte 10 000 tsh for å komme inn og 3000 tsh for øl, men det viste seg at vi, bortsett frå to tre personar, var dei einaste i lokalet på 2 etasjar. Det skal nemnast at vi reiste ut i halv ti tida og reiste heim elleve, fordi vi skulle reise tidleg neste morgon til Morogoro.
Busstasjonen i morogoro.
Vi hadde vert advart mykje om busstasjonen i Dar es salam iforhold til at folk kunne lure, stjele, trekke og dra i deg. Difor var vi relativt forbrett på dette, men vi tykte det gjekk bra, problemet var ikkje anna enn den TUNGE bagasjen. Det vi derimot ikkje var forbrett på var folkemylderet og "maset" på busstasjonen i Morogoro. Idet vi går av bussen ropar ein mann "Amani center!" Renate tenker at dette er kanskje ein mann som senteret har sendt for å hente oss, sjølv om vi ikkje har ein avtale på det. Renate følger mannen og miriam kjem etter. Idet vi kjem til bagasjerommet ser Renate at ein mann går bærande på miriam sin store tunge marine ryggsekk, vekk frå oss. renate snur seg å prøver å fortelle Miriam at ryggsekken hennar er på veg vekk. Samtidig må ho redde sin eigen frå å bli tatt av andre ivrige "sjoføra". Miriam går etter mannen og prøvde å nå han igjen, for han ver på vei bort til bilen sin med sekken. Idet miriam kjem bort til bilen har han fått inni bagasjen til fysioterapeutane og miriam, effektiviteten vakje noke å klage på. Samstundes som dette skjedde, hadde renate eit fæla styr med å få foklart at ho måtte snakke med miriam før ho tok nokon standpunkt over kven dei skulle sitte på med til dei tre fire sjoførane som omringa ho og var veldig ivrig med å hjelpe med bagasjen. Renate blei krass, og brukte tydeleg kroppspråk og sint stemme. Då komme ho seg til miriam, som sto og venta på at sekken hennar skulle bli pakka ut av bilen igjen. Då viste det seg at mannen som hadde ropt Amani center ikkje kunne engelsk, dette blei eit problem for vi viste ikkje kem han var og kven han kjørte for. Med eit tok den eine mannen sekken til Renate og Miriam og gjekk mot bilen sin,medan "Amani fyren (?)" drog i sekken til renate, men måtte til slutt slepep.Eit anna problem vi hadde var at ingen bila på busstasjonen i Morogoro var merkt med skilt eller klistermerke om at dei var taxi. So Renate spurte korleis vi kunne stole på at dette var ein taxi, då viste mannen fram ein lapp, som såg ut som ei uutfylt kvitering, der det sto navnet på eit bil og taXi firma. Samstundes sto mannen og ein annan fyr og "ropte" at dette var ein ekte taxi. Vi tok sjangsen, og hoppa inn i bilen. 3 skuffa/fornærma menn sto igjen. Det skal leggast til i historia at vi har fått streng beskjed om å ta autoriserte taxia, for vår eigen sikkerhet. etter sju minutters kjøyretur og 3000 tsh fattigare var vi framme til amani center.
Amani center.
Vi blei møtt av Flora og Glades, men som vi har klartt å gløyme etter ein dag. Også Uncl Tony,som vi har fått beskejd om å kalle han, kom oss i møte han er slik vi har forstått hitill sjefen for senteret. Vi blei vist til våra rom, som var grei standar på. Miriam (og renate) er sjele glad at det er skikkeleg dusj og vanleg toalett like bort i gangen. vi fekk litt tid for oss sjølv før dei kom å henta oss til lunsj. Vi beli servert deili omelett og bønne "suppe", det var herleg saman med kvitt brød. Vi merkar allereie at vi savnar grovbrød.Etter vi hadde ete tok Flora oss med på ein omvisning på senteret. Der traff vi på veieldaren vårasom tok oss med på kontoret som han kalla "våra". Verkar som han er godt forberett og har laga ein 10 vekersplan for våra opphold. Dagen har vi brukt til å slappe av og lese oss litt opp, vi er spendte og geldar oss til måndag. Vi fekk fantastisk middag her som var mykje betre enn forventa. Fantastisk krydra. og vi fekk kjøtt som ikkje var så seigt, trur vi slepp å ete kylling under heile opphalde. Vi får også ei banan til dessert etter kvart måltid, herleg frukt her nede!
Søndagsvask.
Vi sto opp til ein deilig temperatur, det har nemeleg torna i natt og dermed var det litt kjøligare enn det pleier. Etter å ha vert klam og svett gjennom heile natta var det deilig og forfriskande å ta ein iskald dusj! Etter frukost fekk vi beskjed om at bøttene som samlar opp vatn som renner frå røra til vasken på badet kunne vi bruke til å vaske klede. Vi har sett på desse bøttene og har ikkje heilt skjønt kva dei brukar vatnet til sidan dei står lagra opp etter veggen på badet, men det er jo utruleg flott at dei utnyttar vatnet på denne måten. Vi fekk to såpestykker som vi vaska kleda med, so itilegg til miriams handvasksåpe sto vi i kvar vår dusj og gnikka og gnudde på kvart enkelt klesplagg. Litt av ein jobb! Har lurt på om ein skulle tatt med seg nokon av dei såpestykka tilbake til Noreg, for dei tok kvar ein flekk. Etter ca to timar var vi ferige med å gnike, gnu og skylle klena og hadde fått hengt dei opp på snorer i gangen utanfor romemt våra. Vi håpar at etter kvart som vi får inn teknikken på vaskinga at dette skal gå fortare ;)
Tida framover.
Etter lunsj har vi tenkt oss innover til sentrum av Morogoro, dersom ei av jentene har tida til å bli med å vise oss veien og kor vi går på dalla dallaen. I morgon begynner første ordentlege praksisveke. Veileder har forklart at dne vil bli ei slags introduksjonsveke her på sjølve amani center, frå nesteveke av når vi har fått arbeidstilatelsen våra kan vi bli med på heimebesøka.
Thursday, January 7, 2010
Siste dagane i Dar es Salaam
Introduction week
Denne foerste veka i Dar es Salaam har vi hatt introduction week. Daa har vi vore p[ Institute of Social work og hatt undervisning. I tillegg har vi blitt vist rundt om i byen.
På ISW hadde dei arrangert ein debatt mellom oss og dei tanzanianske elevane. Temaet gjekk ut på ”korleis finanskrisa har påverka utøvinga av yrket sosial arbeid i Noreg og Tanzania”. Det var veldig bra lagt opp der dei hadde ein ordstyrar som la fram reglane og planen for debatten. Dei tanzanianske elevane hadde førebudd seg mykje, og ein kunne sjå at det var ein engasjert gjeng som ynskjer å skape endring i samfunnet. Vi tykte det var ei vanskeleg problemstilling å snakke om sidan velferdsstaten i Noreg er bygd opp på ein anna måte enn velferdsstaten i Tanzania, og difor ikkje påverka på same måte. Vi takkar Truls i frå fysio som hadde eit flott innlegg ifrå Noreg si side som gjorde at vi hadde noko å leggje fram for dei andre.
Vi har også hatt undervisning om HIV/Aids, sosial velferdsprogram for menneskjer med funksjonshemming i Tanzania, tanzaniansk kultur og program for heimebesøk. I dag var vi for å sjå på Mtoni Special School. Det er ein skule i Dar es Salaam som er berekna på born med psykisk utviklingshemming. På skulen var dei delt inn i ulike avdelingar. Dei hadde heimeteneste som dei prøvde å bygge opp for å hjelpe familien heime. Dei hadde også ei avdeling som skulle førebu barna på å byrje på skulen som 7-åringar. Og så hadde dei avdeling som var sjølve skulen.
Dalla dalla
Dalla dalla’en er framleis eit tilvenningsprosjekt. Kvar tur er ei ny oppleving og ein veit aldri kva som kan skje. Tidlegare i veka skulle vi heim midt i rush’en, og alle dalla dalla’ane var tjåka fulle. Først vart vi jaga inn på ein, men berre 4 av oss kom inn så vi vart jaga like fort ut igjen. Då kom det ein mann midt i frå trafikkorken og drog oss mot ein anna dalla dalla. Vi var ein gjeng forvirra høns, men det enda med at vi sprang 6 muzungu (kvite) jenter inn på ein ny dalla dalla - i fart! Dette skaper sjølvsagt mykje merksemd, og folk ler og smiler av oss heile tida.
I dag når vi skulle til Mtoni Special School kom det 2 politi og 2 fangar inn på dalla dalla’en ilag med oss. Dei brukar tydelegvis kollektivtrafikken til fangetransport også.
I dag når vi skulle heim i frå Mtoni Special School gjekk vi på ein buss på størrelse med bussane heime. Det var likevel like trongt som på dalla dalla’ane. Trafikken sto heilt stille og vi hadde ikkje sitteplass så vi sto og dingla i handtaka i frå taket. Ikkje berre det; vi måtte køyre av hovudvegen fordi nokon hadde gitt ein falsk seddel og måtte hentast av politiet. Turen var lang – også for bussjåføren. Etter at vi hadde stått i ro i kø ei god stund måtte Marie pikke borti bussjåføren for å vekke han. Etter ein time med rykkete køyring fekk vi oss sitteplassar og vi kunne slappe av.
Strandliv
I går tok Ng’amilo, Hassan og Issa oss og fysioterapistudentane med på stranda for å bade i det indiske hav. Då tok vi ei ferje ut til ei øy rett utanfor byen. Rett før vi skulle gå av ferja viste dei på flotte flatskjermar korleis ein skal gå av ferja. Det vil sei: spring av ferja så fort du kan! Inntrykket vi har fått til no er at folket i Tanzania har ein veldig bedageleg og roleg gange, men når det gjeld av- og påstiging av ferje og dalla dalla’ane er det om og gjere å vere kjappast. Ikkje bry deg om du må presse deg fram. Og her kjem vi nordmenn for kort. Vi er treige, vimsete og blir hysja på titt og stadig.
Når vi kom over med ferja måtte vi ta ein moped-taxi til den delen av øya stranda var på. Då vart vi fordelt 3 og 3 i ulike taxiar. Dette var mopedar med 2 hjul bak og 1 framme som gjorde dei ganske vinglete. Dei køyrde på hompete vegar, og svinga sikk- sakk mellom holene. Kjensla av å kvelve var stor. Ei frå fysio fekk til og med lov til å køyre eine taxien.
Vi hadde ei lita stund på stranda der vi kosa oss med bading, ballspel og sol. Det var ein flott plass med ope hav, sandstrand og stråhytter. Vi kan merke forskjell på vernepleiestudentar og fysioterapistudentar her. Vernepleiarane sit på kvar sin stol og slappar av med chips og drikke medan fysioterapeutane lev opp til mottoet ”min medisin er fysisk aktivitet” med å jogge langs stranda, spele fotball og volleyball.
Skitne, kvite jenter
Noko vi har lagt merke til her nede er at alle kler seg fint og pyntar seg. Dei er flotte på håret og fine og reine i kleda. Vi derimot kjem utan sminke, er varme og svette, har håret i ein bustete hestehale og vi har flekkar på kleda. Vi skjønar ikkje korleis dei klarar halde seg så reine og ordentlege igjennom ein heil dag med ekstrem varme, mykje støv, søle og folk.
Miriam har brote ein barriere: Miriam som ikkje går på do på offentleg do i Noreg om ho ikkje verkeleg må (eller er full) har no tissa i eit hol i bakken. Skjønar at dette er noko ein berre må førebu seg på her når ein skal vere her i 3 månadar og at det kan oppstå verre tilfeller. Dette var etter å forstå ganske reine og fine ”hol i bakken”.
Praktiske ting her i Afrika er litt innvikla. Det er ein lang prosess og alt tek lang tid. Papirarbeid, kjøpe bussbillett, kopiere fleire eksemplar av ei skjema og liknande. Ting som ein fiksar enkelt og effektiv heime må ein rekne god tid til her. Elles er livet bra her. Vi et framleis kylling og ris. Juicen er kjempe god og det er masse frisk og saftig frukt! Paa laurdag tek vi bussen til Morogoro der vi skal byrje p[ sj;lve praksisen.
Denne foerste veka i Dar es Salaam har vi hatt introduction week. Daa har vi vore p[ Institute of Social work og hatt undervisning. I tillegg har vi blitt vist rundt om i byen.
På ISW hadde dei arrangert ein debatt mellom oss og dei tanzanianske elevane. Temaet gjekk ut på ”korleis finanskrisa har påverka utøvinga av yrket sosial arbeid i Noreg og Tanzania”. Det var veldig bra lagt opp der dei hadde ein ordstyrar som la fram reglane og planen for debatten. Dei tanzanianske elevane hadde førebudd seg mykje, og ein kunne sjå at det var ein engasjert gjeng som ynskjer å skape endring i samfunnet. Vi tykte det var ei vanskeleg problemstilling å snakke om sidan velferdsstaten i Noreg er bygd opp på ein anna måte enn velferdsstaten i Tanzania, og difor ikkje påverka på same måte. Vi takkar Truls i frå fysio som hadde eit flott innlegg ifrå Noreg si side som gjorde at vi hadde noko å leggje fram for dei andre.
Vi har også hatt undervisning om HIV/Aids, sosial velferdsprogram for menneskjer med funksjonshemming i Tanzania, tanzaniansk kultur og program for heimebesøk. I dag var vi for å sjå på Mtoni Special School. Det er ein skule i Dar es Salaam som er berekna på born med psykisk utviklingshemming. På skulen var dei delt inn i ulike avdelingar. Dei hadde heimeteneste som dei prøvde å bygge opp for å hjelpe familien heime. Dei hadde også ei avdeling som skulle førebu barna på å byrje på skulen som 7-åringar. Og så hadde dei avdeling som var sjølve skulen.
Dalla dalla
Dalla dalla’en er framleis eit tilvenningsprosjekt. Kvar tur er ei ny oppleving og ein veit aldri kva som kan skje. Tidlegare i veka skulle vi heim midt i rush’en, og alle dalla dalla’ane var tjåka fulle. Først vart vi jaga inn på ein, men berre 4 av oss kom inn så vi vart jaga like fort ut igjen. Då kom det ein mann midt i frå trafikkorken og drog oss mot ein anna dalla dalla. Vi var ein gjeng forvirra høns, men det enda med at vi sprang 6 muzungu (kvite) jenter inn på ein ny dalla dalla - i fart! Dette skaper sjølvsagt mykje merksemd, og folk ler og smiler av oss heile tida.
I dag når vi skulle til Mtoni Special School kom det 2 politi og 2 fangar inn på dalla dalla’en ilag med oss. Dei brukar tydelegvis kollektivtrafikken til fangetransport også.
I dag når vi skulle heim i frå Mtoni Special School gjekk vi på ein buss på størrelse med bussane heime. Det var likevel like trongt som på dalla dalla’ane. Trafikken sto heilt stille og vi hadde ikkje sitteplass så vi sto og dingla i handtaka i frå taket. Ikkje berre det; vi måtte køyre av hovudvegen fordi nokon hadde gitt ein falsk seddel og måtte hentast av politiet. Turen var lang – også for bussjåføren. Etter at vi hadde stått i ro i kø ei god stund måtte Marie pikke borti bussjåføren for å vekke han. Etter ein time med rykkete køyring fekk vi oss sitteplassar og vi kunne slappe av.
Strandliv
I går tok Ng’amilo, Hassan og Issa oss og fysioterapistudentane med på stranda for å bade i det indiske hav. Då tok vi ei ferje ut til ei øy rett utanfor byen. Rett før vi skulle gå av ferja viste dei på flotte flatskjermar korleis ein skal gå av ferja. Det vil sei: spring av ferja så fort du kan! Inntrykket vi har fått til no er at folket i Tanzania har ein veldig bedageleg og roleg gange, men når det gjeld av- og påstiging av ferje og dalla dalla’ane er det om og gjere å vere kjappast. Ikkje bry deg om du må presse deg fram. Og her kjem vi nordmenn for kort. Vi er treige, vimsete og blir hysja på titt og stadig.
Når vi kom over med ferja måtte vi ta ein moped-taxi til den delen av øya stranda var på. Då vart vi fordelt 3 og 3 i ulike taxiar. Dette var mopedar med 2 hjul bak og 1 framme som gjorde dei ganske vinglete. Dei køyrde på hompete vegar, og svinga sikk- sakk mellom holene. Kjensla av å kvelve var stor. Ei frå fysio fekk til og med lov til å køyre eine taxien.
Vi hadde ei lita stund på stranda der vi kosa oss med bading, ballspel og sol. Det var ein flott plass med ope hav, sandstrand og stråhytter. Vi kan merke forskjell på vernepleiestudentar og fysioterapistudentar her. Vernepleiarane sit på kvar sin stol og slappar av med chips og drikke medan fysioterapeutane lev opp til mottoet ”min medisin er fysisk aktivitet” med å jogge langs stranda, spele fotball og volleyball.
Skitne, kvite jenter
Noko vi har lagt merke til her nede er at alle kler seg fint og pyntar seg. Dei er flotte på håret og fine og reine i kleda. Vi derimot kjem utan sminke, er varme og svette, har håret i ein bustete hestehale og vi har flekkar på kleda. Vi skjønar ikkje korleis dei klarar halde seg så reine og ordentlege igjennom ein heil dag med ekstrem varme, mykje støv, søle og folk.
Miriam har brote ein barriere: Miriam som ikkje går på do på offentleg do i Noreg om ho ikkje verkeleg må (eller er full) har no tissa i eit hol i bakken. Skjønar at dette er noko ein berre må førebu seg på her når ein skal vere her i 3 månadar og at det kan oppstå verre tilfeller. Dette var etter å forstå ganske reine og fine ”hol i bakken”.
Praktiske ting her i Afrika er litt innvikla. Det er ein lang prosess og alt tek lang tid. Papirarbeid, kjøpe bussbillett, kopiere fleire eksemplar av ei skjema og liknande. Ting som ein fiksar enkelt og effektiv heime må ein rekne god tid til her. Elles er livet bra her. Vi et framleis kylling og ris. Juicen er kjempe god og det er masse frisk og saftig frukt! Paa laurdag tek vi bussen til Morogoro der vi skal byrje p[ sj;lve praksisen.
Tuesday, January 5, 2010
Vel framme i Dar es Salaam
Reisa vår ned til Tanzania
No er vi komen på plass i Dar es Salaam i Tanzania. Her skal vi vere i ei veke før vi reiser vidare til praksisplassen vår i Morogoro.Vi var 5 som reiste i frå Flesland kl 06.30 laurdag 2. januar. Det var oss to pluss Marie, Guro og Stine som skal til Moshi. Reisa vår ned gjekk eigentleg overraskande bra. Vi såg nok ut som nokre spørsmålsteikn der vi sto og folk lo av oss. Vi fekk likevel mykje hjelp og visumet fekk vi fort ordna. Vi mellomlanda i Amsterdam der vi møtte Kristine og vi tok fly vidare til Nairobi før vi kom til Dar es Salaam. Der vart vi henta av representantar ifrå Institute of Social Work (ISW) her i Dar es Salaam. Dei plasserte alle våre dyrebare ting på lasteplanet i ein pickup der to av dei sat bak for å passe på til vi kom fram til Labada, her vi bur denne veka. Vi vart plassert i ein annan bil som skulle køyre oss på plass. På vegen til Labada var såg vi fort ein karva bil som stengde vegen. Difor måtte vi køyre ein omveg og vi kjørde oss vill. Det var mørkt ute og masse folk i gatene, og vi såg folk sove utafor skura sine. Til slutt kom vi oss fram og vi fekk sjekka inn der vi skulle bu. Vasken og dusjen fungerte ikkje, men vi vart fortald at ”this is not Amsterdam, this is Africa”. Dagen etterpå kunne vi bruke dusjen, men vi pussar tennene framleis i kjøkenvasken.Elles har vi det bra.
Representantane i frå USW har hjelpt oss mykje. Dei har teke oss med rundt om i byen og vist oss rundt. Vi har fått ordna praktiske ting som tanzaniansk sim-kort, kontantar, overnatting, ambassade og liknande. Vi kjem til å gå inn på vore norske sim-kort av og til, men har fått beskjed om å vere tilgjengelege på det tanzanianske nummeret.
Jesus Power
Vi har allereie teke den omtalte dalla dalla’en fleire gongar no. Den første vi sat på med heitte ”Jesus Power”. Dette var ei ekstrem oppleving! Intimsona eksisterer ikkje, og vi vart trykt sikkert 30-40 inn i ein ”russebil”. Standarden er verre enn ein russebil! Døra slengte seg opp og igjen, og viss ein er heldig kan folk halde seg i ei stang. I dag datt stanga til og med ned! Svetten rann og det var tjåka fullt, ein fekk nesten ikkje igjen døra. Renate kom seg så vidt inn fordi det ikkje var plass til fleire! Der har vi fått streng beskjed om å passe på tinga våre for at det ikkje skal bli stelt, men har ikkje opplevd noko endå. Turen kostar berre 250 tsh, som er 1 NOK. Ein får kva ein betalar for med andre ord. Etter mange turar ilag med representantane tok vi i dag dalla dalla’en heim åleine etter klare instruksar i frå Issa (eine representanten). Renate hadde litt kontroll. Miriam kjende seg ikkje igjen på heile turen utanom ei rekke med ananas og bananer. Då vi trudde vi hadde kjørd oss vill fortalde konduktøren at vi var komen til Msimbazi der vi skulle av. Då måtte vi berre krysse 4 felts veg utan gangsfelt som no er blitt vanleg kost. Dette er heilt vanleg her, så bilane er klar over det.
Sol og varme
Vi veit ikkje kor mange grader det er her, men vart fortald at det var 34 grader i skuggen på laurdag. Det er i alle fall kjempevarmt og det er stor forandring i frå -15 heime. Når vi ankom Dar es Salaam var varmen svært klam og trykkande. Vi blir fortald at Dar es Salaam er varmare enn andre plassar i landet og at det ikkje kjem til å vere så trykkande når vi reise inn i landet. I går var det overskya og litt betre, men i dag har sola steika. Vi har fått litt farge i kinna og vi må passe godt på å smøre oss. Vi er jo heilt kvite!
Kuku na wali
Vi har ete 3 middagar sidan vi kom hit. Maten er billig og vi har betalt mellom 7 og 30 Nok for middag her, og ein ferskpressa juice kostar 2, 50 Nok. Første måltidet valte alle nøgd kylling med ris eller pommes frites. Det vi ikkje visste var at dette blir servert over alt, og kanskje det einaste dei har. Vi har forstått at dette er ein vanleg rett her, så vi tenkjer vi vil prøve å bestille noko anna der ein har moglegheit til det. Vi har med andre ord ikkje ete anna sidan vi kom bortsett frå knekkebrød som vi har kjøpt oss. Det er heller ikkje alltid så mykje kylling vi får, og i dag fekk Guro noko som såg ut som hovudet til ein kylling. Elles er det mykje god frukt her som vi gomlar på, og vi drikk mykje vatn.
Gatelangs
Trafikken her er heilt kaos. Plutseleg kjem bilane mot kvarandre i same køyrefelt. Det er sikkert eit system her, men det klarar ikkje vi å sjå. Dei fløytar heile tida (mykje meir enn bergensarar), og det er bilar, bussar, syklar og fotgjengarar over alt. Vegen kan variere i frå vanleg asfalt til kjempe humpete vegar av sand og grus med store hole. Her gjeld det å ikkje ha senka bilar!Det er utruleg kva vi ser langs gatene her. I går såg Miriam ein mann på ein stor 3-hjulssykkel med 2 store 2-seters sofa bakpå syklande på hovudvegen. Det er jo heilt insane! Vi såg også ein mann ved ein taxi langs hovudvegen som pumpa hjulet på bilen med ei lita pumpe. Ei sånn som vi pumpar luft i baderingen med! Vi har også blitt ledd mykje av. Renate skulle i dag sei til konduktøren på dalla dalla’en kvar vi skulle gå av. Dette viste seg å vere feil mann som måtte fortelje vidare til konduktøren kvar vi skulle. Mange som lo av oss, og det var svært tydeleg at vi var ein forvirra gjeng. Ein kan ikkje ta seg sjølv så høgtideleg her med andre ord.Det går rett og slett ikkje an å samanlikne Noreg og Tanzania. Det er så store ulikskapar at ein må rett og slett ta det som det er. Vi har fått mange nye inntrykk disse første dagane og det er mykje å fordøye.
Planane våre framover
Elles har vi det bra. På onsdag skal vi på øy utanfor Dar es Salaam for å bade i det indiske hav. På fredag er vi invitert på lunsj til Faiza og hennar familie (ein av representantane). På laurdag har vi planlagt å reise vidare til Morogoro der vi skal vere i praksis. Siste veka før vi reiser attende til Noreg har vi planar om å feriere på Zanzibar. Det trur eg vi alle gler oss mykje til! Vi skal vere lenge vekke og dette er noko vi har tenkt på. Vi trur likevel dette blir 3 flotte månadar og vi skal kose oss. Vi har ikkje fått vore på internett før no sidan det har vore mykje program kvar dag. Vi skal prøve å oppdatere så mykje vi kan etter kvart, men veit ikkje kor tilgjengelig det er her.
Skrive måndag 4. januar 2010.
No er vi komen på plass i Dar es Salaam i Tanzania. Her skal vi vere i ei veke før vi reiser vidare til praksisplassen vår i Morogoro.Vi var 5 som reiste i frå Flesland kl 06.30 laurdag 2. januar. Det var oss to pluss Marie, Guro og Stine som skal til Moshi. Reisa vår ned gjekk eigentleg overraskande bra. Vi såg nok ut som nokre spørsmålsteikn der vi sto og folk lo av oss. Vi fekk likevel mykje hjelp og visumet fekk vi fort ordna. Vi mellomlanda i Amsterdam der vi møtte Kristine og vi tok fly vidare til Nairobi før vi kom til Dar es Salaam. Der vart vi henta av representantar ifrå Institute of Social Work (ISW) her i Dar es Salaam. Dei plasserte alle våre dyrebare ting på lasteplanet i ein pickup der to av dei sat bak for å passe på til vi kom fram til Labada, her vi bur denne veka. Vi vart plassert i ein annan bil som skulle køyre oss på plass. På vegen til Labada var såg vi fort ein karva bil som stengde vegen. Difor måtte vi køyre ein omveg og vi kjørde oss vill. Det var mørkt ute og masse folk i gatene, og vi såg folk sove utafor skura sine. Til slutt kom vi oss fram og vi fekk sjekka inn der vi skulle bu. Vasken og dusjen fungerte ikkje, men vi vart fortald at ”this is not Amsterdam, this is Africa”. Dagen etterpå kunne vi bruke dusjen, men vi pussar tennene framleis i kjøkenvasken.Elles har vi det bra.
Representantane i frå USW har hjelpt oss mykje. Dei har teke oss med rundt om i byen og vist oss rundt. Vi har fått ordna praktiske ting som tanzaniansk sim-kort, kontantar, overnatting, ambassade og liknande. Vi kjem til å gå inn på vore norske sim-kort av og til, men har fått beskjed om å vere tilgjengelege på det tanzanianske nummeret.
Jesus Power
Vi har allereie teke den omtalte dalla dalla’en fleire gongar no. Den første vi sat på med heitte ”Jesus Power”. Dette var ei ekstrem oppleving! Intimsona eksisterer ikkje, og vi vart trykt sikkert 30-40 inn i ein ”russebil”. Standarden er verre enn ein russebil! Døra slengte seg opp og igjen, og viss ein er heldig kan folk halde seg i ei stang. I dag datt stanga til og med ned! Svetten rann og det var tjåka fullt, ein fekk nesten ikkje igjen døra. Renate kom seg så vidt inn fordi det ikkje var plass til fleire! Der har vi fått streng beskjed om å passe på tinga våre for at det ikkje skal bli stelt, men har ikkje opplevd noko endå. Turen kostar berre 250 tsh, som er 1 NOK. Ein får kva ein betalar for med andre ord. Etter mange turar ilag med representantane tok vi i dag dalla dalla’en heim åleine etter klare instruksar i frå Issa (eine representanten). Renate hadde litt kontroll. Miriam kjende seg ikkje igjen på heile turen utanom ei rekke med ananas og bananer. Då vi trudde vi hadde kjørd oss vill fortalde konduktøren at vi var komen til Msimbazi der vi skulle av. Då måtte vi berre krysse 4 felts veg utan gangsfelt som no er blitt vanleg kost. Dette er heilt vanleg her, så bilane er klar over det.
Sol og varme
Vi veit ikkje kor mange grader det er her, men vart fortald at det var 34 grader i skuggen på laurdag. Det er i alle fall kjempevarmt og det er stor forandring i frå -15 heime. Når vi ankom Dar es Salaam var varmen svært klam og trykkande. Vi blir fortald at Dar es Salaam er varmare enn andre plassar i landet og at det ikkje kjem til å vere så trykkande når vi reise inn i landet. I går var det overskya og litt betre, men i dag har sola steika. Vi har fått litt farge i kinna og vi må passe godt på å smøre oss. Vi er jo heilt kvite!
Kuku na wali
Vi har ete 3 middagar sidan vi kom hit. Maten er billig og vi har betalt mellom 7 og 30 Nok for middag her, og ein ferskpressa juice kostar 2, 50 Nok. Første måltidet valte alle nøgd kylling med ris eller pommes frites. Det vi ikkje visste var at dette blir servert over alt, og kanskje det einaste dei har. Vi har forstått at dette er ein vanleg rett her, så vi tenkjer vi vil prøve å bestille noko anna der ein har moglegheit til det. Vi har med andre ord ikkje ete anna sidan vi kom bortsett frå knekkebrød som vi har kjøpt oss. Det er heller ikkje alltid så mykje kylling vi får, og i dag fekk Guro noko som såg ut som hovudet til ein kylling. Elles er det mykje god frukt her som vi gomlar på, og vi drikk mykje vatn.
Gatelangs
Trafikken her er heilt kaos. Plutseleg kjem bilane mot kvarandre i same køyrefelt. Det er sikkert eit system her, men det klarar ikkje vi å sjå. Dei fløytar heile tida (mykje meir enn bergensarar), og det er bilar, bussar, syklar og fotgjengarar over alt. Vegen kan variere i frå vanleg asfalt til kjempe humpete vegar av sand og grus med store hole. Her gjeld det å ikkje ha senka bilar!Det er utruleg kva vi ser langs gatene her. I går såg Miriam ein mann på ein stor 3-hjulssykkel med 2 store 2-seters sofa bakpå syklande på hovudvegen. Det er jo heilt insane! Vi såg også ein mann ved ein taxi langs hovudvegen som pumpa hjulet på bilen med ei lita pumpe. Ei sånn som vi pumpar luft i baderingen med! Vi har også blitt ledd mykje av. Renate skulle i dag sei til konduktøren på dalla dalla’en kvar vi skulle gå av. Dette viste seg å vere feil mann som måtte fortelje vidare til konduktøren kvar vi skulle. Mange som lo av oss, og det var svært tydeleg at vi var ein forvirra gjeng. Ein kan ikkje ta seg sjølv så høgtideleg her med andre ord.Det går rett og slett ikkje an å samanlikne Noreg og Tanzania. Det er så store ulikskapar at ein må rett og slett ta det som det er. Vi har fått mange nye inntrykk disse første dagane og det er mykje å fordøye.
Planane våre framover
Elles har vi det bra. På onsdag skal vi på øy utanfor Dar es Salaam for å bade i det indiske hav. På fredag er vi invitert på lunsj til Faiza og hennar familie (ein av representantane). På laurdag har vi planlagt å reise vidare til Morogoro der vi skal vere i praksis. Siste veka før vi reiser attende til Noreg har vi planar om å feriere på Zanzibar. Det trur eg vi alle gler oss mykje til! Vi skal vere lenge vekke og dette er noko vi har tenkt på. Vi trur likevel dette blir 3 flotte månadar og vi skal kose oss. Vi har ikkje fått vore på internett før no sidan det har vore mykje program kvar dag. Vi skal prøve å oppdatere så mykje vi kan etter kvart, men veit ikkje kor tilgjengelig det er her.
Skrive måndag 4. januar 2010.
Subscribe to:
Posts (Atom)